KLEPPANROVA

Søndag var dagen jeg skulle gjøre en innsats sammen med Vikingene å ta folk med ut på Mjøsa.

Først måtte jeg ta en runde liten runde for å se på folkelivet på festivalen.

Fire flotte fruer på tur!

Det er folk i alle aldre på festivalen, det er mange fra Polen, Estland, Tyskland,

Sverige, Danmark og sikkert andre land som er deltakere og gjester.

Dette gjør det til en så spennende festival og derfor er det så flott og sette seg ned

å se og nyte folkelivet.

Eller lære noe av. Her var det en smed som demonstrerte smiing.

Presentere produktene sine er viktig og det er folk flinke til på denne festivalen som har 80 boder.. jeg har produkter laget med kjærlighet, sier Nina Tigerstedt. Hun er en ivrig utstiller på messer og festivaler, se mer om henne og hennes aktivitet her: http://www.textilstudio-nt.com/

Morsomt å høre om farging og hva hun bruker av naturmaterialer. En lang prosess for å få riktig farge og finne de riktige blader, stilker og røtter er viktig for å få ønsket farge.

Mesterborgeren skal hedres, det har vært en lang nominasjons runde i avisa.

Tidligere mesterborgere er med i toget.

Jeg synes det er synd at ikke min kandidat ble valgt, men det ble idrett dette året også.

Aktiviteter for små barn er det mange av, som her for de minste.

Dette svensk dame med navn Linda har en fantastisk fin blogg, om diverse klær for ulike perioder, salg osv. Ta en titt på den og bli inspirert: https://handcraftedhistory.blog/

Dette er Hamar båten Olav Kvite

Mjøsen Lange fra Lillehammer

Disse to båtene var ute på Mjøsa hele dagen, med folk som hadde lyst til å være med i et Vikingskip å ro eller bare være med. Alle store og små måtte utstyres med redningsvest, det drev vi med en gjeng.

Det er en fantastisk opplevelse å være ut å ro i slik et sommervær

Køen gav seg aldri.

Et vakkert skue når to møtes!

Pil og bue er typisk for vikinger og det var det handlet det mye om i Ekeberg sin siste bok "Djevelens rytter" der Harald lærer å ri og skyte med pil og bue fra hest av Khazar kvinnen Kitai.

Også i boka som er fra årtusen av Bjørn Andreas Bull-Hansen "Jomsviking" .

Sko, ja det frister til min nye drakt fra Grønnlandsfunnene, men den var for varm i helgen, i ull.

Fikk du ikke med deg utstillingen

"Anno2018 Norsk samtids kunsthåndverk inspirert av middelalderen",

på Domkirkeodden står den i Låven på Aulatoppen frem til 16. september.

De andre og tidligere år:

2018:

Del 1: Lørdag, foredrag og kveld

Del 2: Kunsthåndverkernes Catwalk i Hamardomen

En bok som fikk meg til å reflektere over debatten om flyktninger, bistand og nødhjelp i Afrika

Gunnar Kopperud f.1946 har rapportert fra nesten de aller afrikanske land. Han har elsket, håpet og trodd på sine drømmer om Afrika.

Om du leser boka skjønner du at han i dag erkjenner at etter tjue år med reiser som journalist i Afrika tok han feil.

I denne boka ser forfatteren på flyktning strømmens spor. Hvor og hvorfor startet de?

Dette er en essayistisk bok om menneskene i Afrika, som går tilbake på hans tidligere opplevelser av journalistisk arbeid på reise i Afrika. Han ser tilbake på dette og reflekterer på hvordan kan Afrika reddes fra seg selv?

Denne boka har mange forferdelige historier om nødhjelp, korrupsjon og alle som tjener på krigene og sulten i Afrika, det er et politisk spill. Her er noen eksempler:

Boka starter med å fortelle om den omstridte spanske enklaven Ceuta på den marokkanske nordkyst. Det er en gammel militærbase og handelsby før fønikere, romere, vandaler, bysantinere og arabere. Den ligger helt i Schengens yttergrense, med ekstrem streng grensekontroll. Den har vært spansk i over 500 år, siden 1580. Der stanser flyktningestrømmen i enorme flyktningeleirer utenfor gjerdene.

Det er satt opp et dobbelt gjerde som er seks meter høyt, fordi her prøver mange flyktninger å komme seg inn, slik at de kan ta fergen over til Spania. For mange er drømmen å komme denne vegen. Over gjerde, under gjerde eller klippe seg veg gjennom gjerde for å skjule seg i den muslimske bydelen, der de kan kjøpe seg billige falske papirer, og komme til Europa. Dette er veien man kan ta om man ikke risikere en synkeferdig båt over Middelhavet.

For Europa er disse menneskene på andre siden av gjerdet, flyktninger, asylsøkere eller emigranter. For Afrika er de utvandrere og dette er bare begynnelsen av hordene som vil komme. Desperate mennesker på flukt fra krig, undertrykkelse og fattigdom? Hvorfor flykter de fra Afrika? Hvor får de alle pengen fra til å betale smuglerne? Det koster ca. 20 000 dollar- 160 000 norske kroner, hvor får de pengene fra?

Han skriver utrolig godt, humoristisk og provoserende. Han skriver i en veldig direkte tone, korte presist og fengende fortellinger eller historier om hva han har opplevd.

Jeg må innrømme at denne boka har jeg lest i små porsjoner for virkelig å skjønne og forstå hva han skriver. Eks: Alle flyktningene som står i kø for å få vann, matvare rasjoner eller medisinsk hjelp. Mens soldatene i FN-teltene like ved får flydd inn mat til seg, de har diet-satser på 100 dollar dagen og det er åpne alkoholkraner døgnet rundt. Er det virkelig sant eller sarkasme?

1990 Mauritania, det er i Vest-Afrika, som har vært Fransk koloni 1898 -1960.

I 1990 ble 100 000 mennesker kastet ut av sitt eget land, sine egene hus og sendt ut i ørkenen, det er et ørkenland. Vestlig bistand fikk økonomiske interesser der de bodde og kastet dem ut. 80 000 tusen til Senegal og 20 000 til Mali. Der ute i ørkenen i 40 grader, ingenting gror der og det er ingenting å gjøre der. De får mat, vann så de overlever, men så er det sykdommene....

Kopperud var tilbake i 1991. Han viste frem en firedobbelt sider fra en avis, hvor han hadde skrevet om dem. De var ikke interessert i hva som sto der, men bildene. De sa: "Dette er et bevis på at vi enda finnes". Et folk uten fremtid.
I Mauritania eksisterer det også slavehandel den dag i dag.

1994, krigen mellom Tutsiene og Hutuene i Rwanda. Det er en krig vi så mye om på tv og han dekket den, først hutuene som drepte - slaktet ned en halv million Tutsier og tre mnd. etter var krigen snudd og han skulle dekke den også. Det angrer han på i dag, det var tøft....
En kort forklaring: Tutsier er kvegfolk, de lever på proteinrik diett av kjøtt, melk og blodmat, de blir et høyreist folk. Hutuene er gårdbrukere og lever på en proteinfattig kost med frukt og mye grønnsaker, kortvokste.

Og alle FN soldater som var øyenvitner til alt dette, men fikk ikke ta til våpen.

1992, Sudan. Borgerkrig mellom arabiske muslimer og kristne som var mot et islamsk militærregime.

Han skriver om guttflokker på 200-1000 unger i alderen 9-16 år som flakker omkring langs den kenyanske grensa. De lever av frukt og nøtter, stjeler det de kommer over og prøver å holde liv i seg selv. Han beskriver sultedøden, fryktelig.

Sult brukes som våpen og sult er gullgruve for forretningsmenn. Tenk om maten hadde kommet frem til dem som skulle ha den, men ca. en tredjedel forsvinner til forretningsmenn som tjener seg rike, kall det plyndring eller korrupsjon, i de høye kretser kaller de det kapitalflukt. For ikke å glemme spesialflyene med nødhjelp, hver last koster 100 000 i utgifter til mannskap og leie av fly osv. osv.

Noen av feilene som er begått og som han skriver om kan summeres slik:

- Alle frigjøringskrigene har ikke skapt frihet eller fred.

- All nødhjelpen vi har drevet med er et politisk spill og ødelegger.

- All bistand misbrukes

= Resultatet av dette er at menneskesmugling har blitt verdens tredje største industri. Dette er noe han begrunner veldig grundig.
I slutten av boka forklarer han journalistenes jobb, Dvs:

- mediedekkingen av kriger og katastrofer. Redaktører som krever....

- Nødhjelp, alle de kritiske spørsmålene man ikke tar opp.

- Innsamlingsaksjoner i Norge hvor hver 5. krone går til hovedorganisasjonen,

utgifter til NRK og reklame osv.

- Asylpolitikk og enda mer.

Som jeg nevnte over er dette en meget sterk bok, den er på bare litt over 200 sider, men jeg måtte bare ta en og en historie om dagen, dette var heftig lesing. Skal jeg ta opp hans stil, så kan jeg spørre om: kan jeg tro på han?

Det vil alltid være uenigheter om slikt, men jeg synes denne boka var utrolig spennende og bra. Jeg setter noen spørsmålstegn med det han hevder, men slik er vi for vi vil verne oss selv.

Les den og bli orientert fra en mann med lang erfaring, og hva han mener.

En bok jeg anbefaler å lese, for å bli klokere og får å få en annen informasjon.

Jeg var for noen år siden og besøkte noen venner i Tanzania som jobbet med informasjon om trær og jordvern, et svensk prosjekt. Det slo meg hvor mange sikkerhetsfolk de hadde og hvor redde vennene var om jeg/vi ikke kom hjem akkurat da sola gikk ned. Vi var aldri utenfor det høye gjerde etter at det var blitt mørkt. Jeg følte meg alltid overvåket av vaktene deres, noe jeg ikke tenkte så mye på da, men som jeg har reflektert over etter å ha lest boka.

Jeg hadde et fantastisk spennende opphold, bortsett fra og at jeg ble kort svindlet, på et flott hotell i Serengeti av de ansatte på hotellet. Banken reagerte heldigvis fort. Vi hvit-ingen ble sett på som noen man kunne utnytte, og det klarte de veldig bra med mine to kort.

Gunnar Kopperud (f 1946), forfatter, journalist og medielærer. Han har magistergrad i filosofi og er utdannet skuespiller. Han har vært krigsreporter i Afrika og Asia og skrevet for mange aviser, les mer om han på wikipedia.

Utgitt, Gyldendal 2018

Sakprosa

208 sider

Leseeksemplar

Et varmt og fint portrett om Nini Stoltenberg!

Dette var en spesiell biografi. Lars Lillo-Stenberg f 1962, ble spurt av Torvald Stoltenberg om å skrive en bok om Nini, for Lars og Nini hadde kjent hverandre fra barndommen. Lars ble kjent med Nini på Steinerskolen, der han gikk i parallellklassen, de hang mye sammen i ungdomstiden. Lars må huske veldig godt, imponerende godt sitter han og reflekterer over små detaljer som han spør de ulike intervju-objektene om etterpå, stemmer det?

Han har en nysgjerrig måte å fokusere på som gir boka liv. Denne tror jeg noen liker veldig godt, slik jeg har gjort eller ikke vil like den pga. av stilen den er skrevet i. Litt tilbakelent, reflekterende og ikke bare beskrivelser av Nini, men også av miljøet og ungdomstiden som de hadde sammen og som preget dem. Boka bygger på Lars hukommelse og intervjuer av folk som kjente Nini, men også blir vi godt kjent med Lars. Han skriver personlig om seg selv, familien sin og ser at de har mange likhetstrekk. De var begge to yngste barn i en søskenflokk.

Nini og Lars var venner i ungdomstiden, dette er en bok som skildrer oppveksten blant unge på 80-90 tallet i Oslo. Nini, Lars og mange av vennene vokste opp med det vi betrakter som fri barneoppdragelse og de brøt mange tabuer og levde det glade livet med hasj og alkohol. De var ganske unge når de startet å dra ut ute på familien Stoltenberg sitt sommersted Ula og festet, veldig unge vil vi synes i dag, men slik var tiden.

Nini var en eksentrisk ung kvinne som likte å leve livet og ble med på fester sammen med søsknene sine Camilla og Jens fra hun nærmest var et barn, hun ble bare tatt med slik Lars ble tatt med av sine eldre brødre. Nini lærte seg tidlig å omgås voksene mennesker og ble akseptert som en likesinnet i ungdomsmiljøet til søsknene sine, flere av deres venner ender opp som hennes venner seinere i livet. Hun var vakker, intelligent, skoleflink, vittig og hadde en spesiell utstråling, er noe som repeteres i alle intervjuene.

Nini hadde en turbulent ungdomstid. Hun og venninnen Martine bodde sammen og delte leilighet i åtte år, de var mye på reiser i sør -Amerika og jobbet Nicaragua. Nini begynner og studer juss og fikk fine eksamener. Hun begynte å jobbe i NRK sammen og var der noen år frem 1994, da hun blir ferska som narkoman. Da hadde familien Stoltenberg vist det i ca. et år.

Hvorfor ble Nini narkoman? Ja, det får vi heldigvis ikke noe svar på, for det vet man jo ikke. Hun vokste opp i et hjem svært engasjerte foreldre. Faren Thorvald var statsråd, mor Karin som var toppbyråkrat. Etterhvert ble broren Jens statsminister og Camilla ble lege og direktør. De hadde et åpent hyggelig hjem.

Hun vokste opp med fire voksne og henne som barn? sier mange, hun likte å være barnslig. Hadde hun et forventningspress på seg til å bli noe stort?

I 1991 begynte hun og ruse seg på harde stoffer, heroin, da var hun 27 år gammel. Hun døde i 2014 bare 51 år gammel.

Det er mange som kommer til orde og jeg synes det er flott å høre Jens, Torvald og Camilla fortelle om Nini sin, oppveksten og hvordan det er å ha en narkoman søster/datter i familien. Det er slitsomt og Torvald tok et veldig ansvar og fulgte henne opp. Veldig mange flotte samtaler med familien.

Jeg viste faktisk ikke at Torvald og Karin hadde vært i en stor trafikkulykke og at Karin ble så voldsomt skadet når Nini bare var 10 mnd. gammel. Karin ble liggende lenge på sykehus og det ble turbulent for et så lite barn, jeg tenker at hun kan ha fått en skade som kan defineres under tilknytningsproblematikk?

Dette kan man få selv om man har andre voksne rundt seg, som ikke er mor og far.

Nini hadde andre venninner, eks: Therese Bjørneboe som er en av dem. Hun forteller og reflekterer over tiden. Nini var så samfunnsengasjert og hun var veldig bortskjemt. Torvald gav henne penger hele tiden og slik at de to kunne gå på kafe og der satt de og diktet opp historier og lekte de var voksne. Lykkelig tid!

Det som var supermorsomt var at Anne Kristine Thorsby min tidligere svigerinne, nå skilt etter å ha vært gift med broren min i 20 år (de har tre flotte voksne barn samme).

Jeg viste at hun hadde gått på Steinerskolen sammen med Lars Lillo-Stenberg, men viste ikke at hun kjente Nini. Det var morsomt å høre henne fortelle om deres bekjentskap og hvordan Lars snakket om henne som billedkunstner.

Det er mange han snakker med men, jeg synes Ole Paus, som Nini jobbet sammen med en stund i NRK var utrolig godt formulert. Jeg kan ikke nevne alle og avslutter der, men til slutt gjør Lars et intervju med halv/ lille-søsteren sin, Jeanett. Åtte år ynger enn seg selv.

Jeanett har mange felles trekk, begge narkomane, begge lillesøstre. Det som ikke er likt er at Jeanett har to døtre, det har vært vanskelig. Hun sier at etter at Stoltenberg familien sto fram merket Jeanett at faren hennes ikke var så skamfull lenger over å ha en narkoman datter. Pappa beskyttet alltid meg sier Jeanett, han følte lettelse ved å høre andre familier slite med dette problemet..

Når jeg skrev øverst at det er sikkert mange som ikke liker den type biografi, vil jeg utdype det med at Lars har fletter inn så mye av sin oppvekst, sine venner og familie at det blir nesten en biografi om dem begge. Det synes jeg løfter boka, det gir den intensitet, troverdighet og sier noe om tiden og menneskene som var, gikk og fremdeles er. Oslo er et lite sted og mange vil undres hvorfor så mange kjendiser blir nevnt og sagt noe om. Miljøet for skapende kreative mennesker var ikke så stort, så mange kjente og omgikk hverandre på en naturlig måte.

Lars har en fascinerende sleivete måte og prate på, akkurat som Torvald Stoltenberg og det ironiserer han over på en morsom måte med Torvald. Lars er også opptatt av at han ikke er forfatter og det gjør at teksten er litt vinglete og ikke så strukturert, noe som gjør den levende og god. Jeg liker at han sporer av og forteller små historier om seg selv innimellom, slik jeg opplever at de var begge to. Boka er skrevet over en lang periode og det kommer tydelig fram med dato og skrivested, et ekstra pluss.

Han gir heller ikke svar på hva som gikk galt, for det får via aldri vite for menneskesinnet er bygget opp rundt og er preget av mange livsopplevelser og har mange fasetter. Kanskje folk kan skjønne at narkomane er mer en bare vrak, men at det kan ramme hvem som helst og i alle familier.

En veldig fin, interessant og spennende bok, jeg likte den veldig godt!

Flott at Lars leste den selv, det var et perfekt valg!

Les mer om Lars Lillo-Stenberg på Wikipedia

Utgitt på LYDBOKFORLAGET, 2018
Spilletid 13 timer
Lytteeksemplar

Utgitt på Gyldendal, 2018

Et bilde av Oslo, familieliv og hendelser fra etterkrigstiden.

Denne boka handler om familien Ewald og May Kristoffersen, de bor i Kirkeveien 127, Oslo og året er 1948. Det er fred i Norge og mange "etterkrigsbarn" er født, May og Ewald har Jesper som er født under krigen. Det er harde tider for mange og May er aktivt med i Røde Kors.

Ewald er en glad litt tykk mann som elsker å ta seg noe å drikke sammen med gutta på jobben, etter arbeidstid på Bristol. May er 32 år og hjemmeværende, sosial og hjelpsom, liker å se på pene ting og prøve lekre kjoler, men økonomien tilsier at det kan hun ikke gjøre, så det får holde med drømmene. Fru Vik er en eldre enslig, barnløs kvinne som bor i etasjen over dem, hun har telefon og ser ofte etter Jesper. En dag møter hun en enkemann på kirkegården og vennskap oppstår, men tør hun å håpe på kjærligheten en gang til?

Maj tar med Jesper til legen fordi han har fortalt fru Vik at Jesper har sagt at han faller om natten.

Jesper har livlig fantasi og er en gutt som handler mer med hjertet enn hode, noen ganger. Han har en venn Jostein, slaktersønnen som nesten er døv. Jesper begynner på skolen, May er gravid, men Jesper vill heller ha et piano enn et søsken...

Ewald blir syk, men sier ingenting til kona. Han endrer seg og jeg føler at det er han jeg blir mest kjent med i boka. Mange tanker som surrer rundt i hodet hans og så ekstatisk han ble når de fikk telefon...

Jesper drar til besteforeldrene i Hurdal på sommerferie, hugger ved med bestefaren.

Når han kommer hjem er alt forandret, nytt kjøleskap. Faren har blitt såååå tynn, og Stine har blitt stor og fått seng i stua.

Dette er en bok om dagliglivet på slutten av 40tallet og hvor vanskelig stilt mange var og fikk hjelp av Røde Kors.

Tenk at folk gikk mann av huset for å se det nye Rådhuset i Oslo i 1950. Alle var opptatt av dette stygge bygget, men alle ble forundret og fasinert av det når de får se huset innvending. Se bildene under som jeg tok for noen år siden.

En fin skildring av Oslo, familieliv og miljø fra slutten av førtitallet begynnelsen av femtitallet. Det er mye humor i boka, men også triste hendelser som får store konsekvenser både for slakterens sønn Jostein og May sin familien.

Norges røde kors og arbeidet som ble nedlagt i dette får vi god kjennskap til. Det sier mye om tiden, men tok litt mye plass. En varm og hyggelig bok om tiden da. Jeg har lest at dette skal bli en trilogi så jeg skal nok følge med familien. Særlig fordi boka ender litt trist.

En god bok!

Flotte skildringer fra Oslo, og hvordan omgangsformene har endret seg oss medmennesker i mellom.

Cappelen Damm, utgitt 2017,
442 sider
Noen bilder fra Oslo Rådhus!

Oslo rådhus er en kommunal bygning i Oslo som huser bystyret, byrådet og visse andre kommunale organer. Dagens rådhus ble oppført 1931–50 etter tegninger av arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. Rådhuset ligger i Oslo sentrum på nordsiden av Pipervika, det vil si ut mot Rådhusplassen, rådhusbryggene og honnørbryggen ved Oslofjorden. Øst for Rådhuset ligger Akershus festning, rett bak Fridtjof Nansens plass.

Rådhuset er bygget i rød teglstein med to tårn på henholdsvis 63 og 66 meter. Det østre tårnet har et klokkespill med 49 klokker. En rekke arrangementer og seremonier finner sted i rådhuset. Den ene begivenheten som er sikret internasjonalt mediafokus hvert år, er utdelingen av Nobels fredspris.

(Fra Wikipedia)

Rådhushallen
Henrik Sørensen og Alf Rolfsen har stått for utsmykningen av Rådhushallen, som er 31 meter bred, 39 meter lang og ca 21 meter høy. Gulvet og delvis også veggene er kledd med marmor. Rommet har en rekke veggmalerier som gir et bilde av nasjonen og byen i mellomkrigstiden og under okkupasjonen, og viser utviklingen av byens næringsliv, med fremveksten av arbeiderbevegelsen. Monarkene og byens skytshelgen St. Hallvard inngår også i programmet (Fra Wikipedia)

jeg må innrømme at det er utrolig mange år siden jeg var her, men det er storslått vakkert.

Rådhuset er vakker, men under bilde til venstre ser vi at det trenger litt renovering

Toalettet i Rådhuset er en fryd, er det ikke like vakkert som en festsal?
Har du ikke vært på Rådhuset, så ta deg en tur innom der!

En fin biografi, kortfattet med bilder fra familien Hamsun sitt liv!

Marie og Knut Hamsun med hunden Dux på trappa til Nørholm.

Knut elsket å gå lange turer med hunden.

Knut Pedersen ble født på denne gården i Lom i 1859, fattigslig og avsides. Da han var tre år flyttet familien til Hamarøy i Salten. Det var en lykkelig tid sammen med seks søsken. Da han var 9 år kom han i tjeneste hos morbror Hans Olsen, der ble han satt til hard arbeid, tyrannisert og det var mye sulten i de fem år.

Som 14 åring dro han til onkelen i Lom, jobbet hos han og ble konfirmert der.

Året etter i 1875 drar han nordover og blir betjent hos kjøpmann Walsøe på Hamarøy i ca et år. Det er handelsstedet som ble modell til Sirilund hvor Kjerringøy er kulissene som ble brukt i filmene Pan, Benoni og Rosa.

Så ble han omreisende kramkar, skomakerlærling. 1877-1879 var han i Bø der var han skolelærer og lensmannsbetjent. Han fikk gode attester derfra.
Han leste og skrev fikk tre romaner på trykk, hvorav den siste Bjørger, 1878 er verdt å lese.
Den mektige Zahl gir han penger, han er modellen for handelsmannen Mack, i Sirilund.

1879-1890, kalles Vagabond tiden, eller kall det en 10 år lang dannelsesreise. Vinteren 1880 var pengene fra Zahl brukt opp og han levde på sultegrensen. Han måtte tilslutt ta seg arbeid og jobbet som vegarbeider i 2år. Han trivdes godt, men spilte vekk alt for mye penger. Han var en sosial, oppvakt og hyggelig mann så han fikk innpass i borgerskapet. Han var to ganger i Amerika, første gang i 1882 med penger han fikk. Han jobbet med alt mulig for å klare seg, som vegarbeider, trikkekonduktør, gårdsarbeider osv. andre gangen var i 1886. Han var en stor sterk mann. Knut Hamsun var veldig inspirert av Nietzsche, Dostojevskij og Strindberg. Han leste mye og holdt foredrag rundt om og fikk litt på trykk.

Over Knut med damehatt, fra første Amerikaturen.

Det andre bilde er fra Danmark, hvor de har kledd seg ut, 1890.

1890-1908, Sult kommer ut- sensasjon - genialt! Han tolker det moderne menneskets sjeleliv. Mange mislikte boka og andre roste den opp i skyene. Han brettet ut sin forakt for kjente forfattere, idrettsfolk i dag hadde vi nok sagt at han var litt høy på seg selv. Han var attpåtil stor og flott kledd litt spesielt så folk snudde seg etter han på gata.

Han flakker omkring og får mange venner, det første maleriet av han er malt av Alfred E. Andersen i 1891. På det andre bildet er han fotografert sammen med Henrik Jæger. Strindberg som han var så opptatt av ble han aldri noen venn med(de var nok for like).

Han er i mange kunstnermiljøer og mytologi er i tiden. Pan er en symbolreise i Rousseaus ånd. Hvor ren livsglede og lykke går hånd i hånd med det nervøse, forfinede menneske.

I 1898 gifter han seg med Bergliot, hun var vakker, rik og besatt av henne. Han skriver sin poetiske kjærlighetsroman Victoria.

De dra ut på reiser østover da han får stipend i 1898, til Helsinki hvor han blir kjent med Axel Gallen-Kallela og andre kunstnere. Bildet over er fra St.Petersburg. Moskva var eventyrvakker sier Hamsun.

Videre tar de toget til Vladikaukas og derfra hest opp i Kaukasusfjellene, der likte han seg godt.

Det var en normal livsform som minnet han om Nord-Norge, der kunne han tenke seg å bo. Reisen gikk videre til Tiflis, Baku(et sted han mislikte).

De ankom Konstantinopel/Istabul med dampskip. Der likte han å vandre rundt i basarene.

Victoria og Bergliot foto 1903.

Ekteskapet med Bergliot skranter, hun betaler mange spillegjelder for han. I april 1906 er det slutt, de tar ut separasjon. Bergliot får samværsretten til lille Victoria, som Knut forgudet.

I 1909 har han truffet skuespilleren Marie på 26 år, han har blitt 49 år, de gifter seg.

Han og Marie har ønske om jord og naturalhusholdning. Etter en tid i Elverum får de tak i et gårdsbruk på Hamarøy. Bildet over og Maria med sønnen Tore fra 1914. På fem år fikk de tre barn.

Markant vending i forfatterskapet, skifter helt stil når han flytter tilbake til Nord Norge. Realistiske samfunnsnormer og sosiale tendenser blir viktig og tematikk som nøysomhet, rotfatshet og det enkle livet med naturalhusholdning og bondekultur blir viktig. Som det skrives om i Sværmere 1904, Benoni og Rosa fra 1908 og En vandrer spiller Sordin, 1909.

Hovedverkene fra Hamarøy tiden er: Børn av tiden 1913 og Segelfoss by 1915. Det handler om et samfunn som forfaller moralsk og eksistensielt. De flytter til villa i Larvik.

Den kunstinteresserte Olaf Ørvig kalte båten sin "AS. Dampskipet Knut Hamsun"i 1914.

Som vi alle vet var det Nørholm i 1918 et gammelt gods som ble deres sted tilslutt, etter et kort opphold i Larvik. Der var han lykkelig og fikk ro, bare ikke barna kranglet og bråkte for mye. Knut var en god far som elsket å leke med barna sine, men ekteskapet var ikke alltid like enkelt. Marie var og forble en sterk støttespiller for han.

Knut Hamsun var imot teknikk, men var den første til å skaffe seg traktor og la silofôr. Han jobbet ikke mye med jordarbeidet selv, men hadde ansatte. Han brukte tiden til å skrive bøker og i 1918 kom den humørfylte og lystige romanen "Konene ved vannposten".

Bilde av barna; Arild, Cecilia, bak Ellinor og Tore

Bildet av Marie og Knut, fra 1930. De hadde store gnisninger og var uenige. Marie ble mer og mer bitter og Knut ble mer og mer døv. På slutten av 30 tallet drar hun på opplesningturer til Tyskland, Østerrike osv. mange ganger. Der leser hun fra sine barnebøker og Knut sine bøker, da er hun lykkelig.

Marie var den som tok kjørekort, tøft bilde og det andre er fra en forelesning hun hadde.

Dette var et lite innblikk i denne boka. Utrolig mange bilder av kjente forfattere og andre kunstnere som Knut kjente og har hatt betydning for han. Dette er en kortfattet og grei bok som sier litt om bøkene, reisene hans og livet. Mange fine fotografer som ofte kan si mer en tusen ord.

Skrevet av Øystein Rottem, billedredaktør Sissel Falck

Utgitt på Gyldendal i 1996

149s + stikkord.

Lånt på biblioteket

En liten liste over Hamsun bøkene jeg har lest nå og blogget om:
Biografi, del 1 "Svermeren" om Knut Hamsun av Ingar Sletten Kolloen
Biografi, del 2 "Erobreren" om Knut Hamsun av Ingar Sletten Kolloen
Biografi om Marie Hamsun, av Birgit Gjernes
Romaner:
Konene ved vannposten, 1920
Segelfoss by, 1915
Markens grøde, 1917,Roman Nobelprisvinneren 1918
På gjengrodde stier, 1949

En dagsaktuell bok om fremmedkrigere, statsborgerskap, makt, terror og kjærligheten og valg man tar!

Vi blir kjent med Isma som skal dra USA, hun har fått et stipend for å studere. Isma sin mor døde da tvillingene Aneeka og Parvaiz var små og hun har tatt hånd om dem. Isma er født i London av Pakistansk opphav og ved utreisen til USA må hun gjennom voldsomme kontroller og intervjuer, noe som medfører at hun mister flyet, men hun får booket om billetten og kommer seg til USA.

Aneeka og Isma har kontakt over sosiale medier, men en dag er broren Parvaiz der, taus. Etter en stund vil ikke Aneeka ha noe med Isma og gjøre mer, hva skjeer?

Hva driver Aneeka med, hun er en impulsiv og egenrådig 19 åring som finner på mye.

I USA har Isma blir kjent med Eamonn, som viser seg er sønnen til den britiske innenriksministeren.

Vi får høre at Isma sin far ble drept, han hadde jobbet som fremmedkriger.

Isma blir litt forelsket i Eamonn, men det blir ikke noe ut av det, han sier farvel og reiser tilbake til London. Han har fått med seg noen søtsaker som han skal sende til Isma sin tante fra England, men han drar og overlever det i stedet.

Der treffer han Aneeka og det utvikler seg etter hvert til et forhold. Det tar ikke lang tid før man skjønner at her kommer det til å skje uventede ting.....utrolig spennende.

Morsomt å høre Aneeka sin fortelling om hvor knyttet hun er med broren Parvaiz, de er tvillinger og har støttet og er hverandres sjele- frender på alle vis. Er det slik å være tvilling? Morsomme tanker.

Hvor lett er det å trå feil? Hvordan kan man tro at ei jente som er Pakistaner kan være farlig for en, han selv Eamonn er halv pakistaner. Det politiske spillet og makten man sitter på, hva kan de utrette og hvilken makt styrer de? Kunne Eamonn ha hjulpet Parvaiz hjem om faren ville...Han fortalte faren sin om kjærligheten til Aneeka.

Tilslutt hadde Eamonn to valg, det var farens forventninger til han eller skulle han satse på kjærligheten?

Familien og lojaliteten mot dem og fedrelandet er det så viktig? De bor jo i England.

De har dobbelt statsborgerskap?

Pakistanske innvandrer har blitt for "normaliserte" eller for engelske sies det i boka. Kan man bare si takk og farvel til kulturen man kommer fra. Nei, utvandrerne til Amerika klumpet seg sammen og mange kan norsk uten å ha vært her. De dyrker det norske, er det noen forskjell?

Parvaiz skjønte nok ikke hva han reiste til og hva de bedrev i Syria. Voldsomme scener blir beskrevet, som vi har sett snutter av på tv. Det har blitt skrevet mange bøker om temaet de siste årene, men denne var litt annerledes.

Eks: To, Dette livet eller det neste, Nour, hvorfor så jeg det ikke komme,

Spennende og med mange aktuelle temaer!

Utgitt på Lydbokforlaget 2018

Oversatt av Anne Cathrine Wollebæk

Spilletid 6.54 min

Lest av Fanny Vaager, flott!
Lyttereksemplar

Jeg har lest en bok tidligere av Shamsie Kamila det var Brente skygger, veldig bra! Dette er en forfatter som skriver om mye spennende, politisk og samfunnsengasjert tematikk!

I drivhuset kan vi snart begynne å høste litt av hvert.

Jomsviking av Bjørn Andras Bull- Hansen
Vikingen Torstein Tormodson ferd og eventyr i hans unge liv fra han som 12 åring, ble trell til slaget ved Svolder rundt tusenårsskiftet. Mye vold, kamper, eventyrlige fortellinger og litt kjærlighet. Roman fra Gyldendal

Gunnar Kopperud "Vi som elsket Afrika" er en kritisik bok om hva som ligger bak av krig, korrupsjon, politisk spill, mislykket nødhjelp ....Dette er noe av det som har skapt flyktning-strømmen til Europa, mener han.
En bok det virkelig er verdt å les!
MÅ LESES!
Utgitt på Gyldendal 2018

"Nini",biografi om Thorvald og Karin sin yngste datter. Nini den livsglade jenta som ble narkoman. skrevet av Lars Lillo-Stenberg i en fin og fargerik stil og han leser den selv, veldig bra!

Lars Saabye Christensen "Byens spor" En fin bok om livet i Oslo etterkrigstiden. Vi møter både humor, glede og triste hendelser.

Hamsuns liv i bilder, av Rottemer en kort fattet biografi. Bilder forteller mye så mye og jeg synes det er morsomt å se bilder av venner, samtidige kunstnere, der han bodde, fam osv. Det kommer alltid frem noe nytt i biografier og det er jo morsomt!
Flott og informativ bok

Shamsie Kamila "Ildhjerter". Dette er en dagsaktuell bok om fremmedkrigere, statsborgerskap, makt, kjærlighet og valgene man tar i livet.
Lydbokforlaget 2018

1. stk Saksprosa: Afrika
3. stk Roman: Jomsviking, Byens spor,Shamsie Kamila "Ildhjerter"
2. stk Biografi: Nini Stoltenberg, Knut Hamsun
= 6 ferdig leste

To mustein-bøker som er halvleste og som jeg skal lese ferdig i Juli:
Fatland "Grensen" Sovjet/Grensen, startet på
"Macbeth" av Jo Nesbø, over halvlest men fenger ikke helt

Ellers har dette vært en aktiv måned med mye sosialt, blant annet:

Litteraturfestivalen på Lillehammer,

var der bare en dag men opplevde mye.

Middelalderfestivalen på Hamar, hvor det vi hadde visning av Kunsthåndverker i bevegelse i Hamardomen, mange foredrag, aktiviteter og mye å se på.
Og mye sosialt samvær med venner.
Fått malt mange vinduer hjemme!

Det blir mye tid som tilbringes på hytta i Furnes, i går kveld var det en fantastisk himmel.

Der er jeg hjelpekvinne for mannen min som driver å snekret et glassveranda utbygg,
med terrasse på toppen. Samme type vinduer som i huset og i Sveitserstil naturligvis.

1. bok i Trilogien om gutten!

Denne boka starter med at vi blir kjent med gutten, han er navn og alder løs. Ut fra konteksten skjønner vi at han er en ung gutt, usikker på seg selv, sjenert og yngstemann på fisker-laget. Vi er på Island, folk lever for det meste av fiske, men noen har også små jordstykker, ei ku og noen sauer, ellers er det fiske som er det vesentlige for å kunne overleve.

Gutten og vennen Bardur deler seng og de er gode venner, de har en felles lidenskap og det er å lese bøker. De er seks mann som drar ut på fiske i en åpen båt. Petur er lederen og får alle opp så de er klare for å dra ut på fiske kl tre om morgenen. Bardur er fortapt i boka "Det tapte paradis", en eldre bok, han leser i ny oversettelse boka fra 1828. Bardur må bare opp å lese en tekst til og glemmer i farten skinnkjortelen sin. Ute på havet blåser opp til storm og de får en strabasiøs, helvetes tur der ut på Ishavet for over 100 år siden. Bardur sin genser ble som en is-brynje og han er blåkald av kulde og fryser ihjel. En voldsom kampen mellom å komme seg på land eller miste fiskeutstyret det var vanskelige avgjørelser blandet med sinne. De kom seg tilbake til rorbua.

Sorgen etter vennen er sterk, men han blir besatt av tanken på å få levert tilbake boka som Bardur lånte av Koldbeinn. Gutten går og går, det er uvær men han er besatt av å nå Plassen. Det snart april og han sliter med mange tanker på turen. Skal jeg leve eller dø? Hva nå, han dro fra fiske, rømte han? Hvor skal han dra, han har ingen penger. I Geirthrudur sitt hus får levert boka tilbake til den blinde Koldbeinn. Han våkner i en seng i et rom som er stort og han tenker er jeg virkelig eller i drømme.

Folket på Plassen blir vi kjent med og hører om deres liv og drømmer, ulykker og lykke. For gutten blir dette et sted hvor han blir satt i arbeid og får litt tro på seg selv for hver dag.

Romanen er tidløs, men samtidig tar den opp de essensielle spørsmål i livet om kjærlighet, lengsel, havet, døden og drømmene om det gode liv, som er like tidløse og gyldige den dag i dag. Det er om de store spørsmålene i livet, uten at det blir platt eller gitt svar.

En ufattelig poetisk og vakker fortelling. Jeg ble grepet fra første linje av historien. Det er måten historien blir fortalt på som griper meg. Ordene og situasjonene er så fantastisk fargerikt beskrevet.
Innholdet og språket er utrolig vakkert, det fanget meg!
Den lydboka gir deg ro og stunder til ettertanke, jeg måtte høre flere av sekvensene flere ganger, det var som musikk i øret!

Boka som som Bardu leste, det tapte paradis er skrevet av John Milton i 1667.
"Uten deg finnes intet skjønt for meg" går igjen i teksten i flere kontekster. Det var setningen Bardur var opptatt av og ville formidle til sin kjære.

Det høres ut som en trist roman, men er på ingen måte det, den er vidunderlig vakker!
Hvordan har denne fantastiske forfatteren gått meg hus forbi?

Spilletid ca 6 timer
Utgitt påLydbokforlaget 2018
Boka kom ut i 2010, Islandsk
Oversatt av Tone Myklebost
Veldig flott lest av Bodil Vidnes- Kopperud
Lytteeksemplar fra forlaget

Serien om Gutten fortsetter:
Bok 2: "Englenes sorg"
Bok 3: "Menneskets hjerte"

Jón Kalman Stefánssons, (Wikipedia link)
Han har tidligere blitt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris to ganger, med denne boken ble det hans internasjonale gjennombrudd.

Noen bilder fra min tur til Island, januar 2013

Gutten gikk over høye fjell for å komme til plassen, kanskje som disse?

Andre som har lest/lyttet til boka: Berit, Tine,

Forrige helg var det avduking av Svein Tore sin skulptur "Prinsessen i Øyer"
i Hunderfossen anlegget. Foto...

Lørdag 7. juni åpner Svein Tore Kleppan utstilling:

ULVING KUNSTHANDE

Tønsberg.

Er du i nærheten i sommer så ta en tur innom

ULVING KUNSHANDEL,

Adessse: Øvre Langgate 18, 3110 Tønsberg, tlf 33 31 32 83

Alle er velkommen til min separat utstilling 7 juli kl13.00 i Tønsberg.

Med skulpturer - tegninger og fioliner.

Utstillingen skal stå i hele sommer til 31 august.

Svein Tore er utdannet billedhugger og har hatt massevis av utsmykningsoppdrag over hele Norge.

Utdannet fra Kunst og håndverksskolen, Oslo og

Statens Kunstakademi

Bilder fra utstillingen hans på Hamar,
Her ser man mange kjente personer i bronsje og virkelighet. Hans tegninger og alle felene han har laget.

Tidsskriftet KUNST skrev om han

Svein Tore hjemmeside
http://www.kleppanskulptur.no/

http://sveintorekleppantegneblogg.blogspot.com

LYKKE TIL med utstillingen Svein Tore!

2. bok i Trilogien om gutten!

Den første boka i serien var fantastisk bra og denne var like imponerende. Aahhh, utrolig bra!

Det har gått tre uker siden Bardur, guttens beste venn frøys ihjel når de var på Ishavet. Det skjer så mye rundt han på det lille handelsstedet at han ikke har tid til å tenke på han. I Geirthrudur sitt hus, hvordan blinde Koldbeinns med alle bøkene har flyttet inn og Helga bor. Dagene forsvinner i mange gjøremål og guttens opplevelser av Bardur sin død blir skjøvet lenger og lenger bak i hukommelsen.

Postmannen Jens kommer som et isberg og banker på. Han har vært ute på postreise og i april stormen over fjellet har han frosset fast til hesten. De strever med å få han av hesteryggen og får tint han opp. Redaktøren er ikke sein med å komme og høre nytt fra postmannen, han er en viktig nyhetsformidler så lenge han er edru.

Dagene går ellers i faste rytmer med kveldslesning for Koldbeinn. Hamlet var den første han leste og Koldbeinn var ikke fornøyd med opplesningen hans, men nå er de midt i Othello og nå går det bra. Skipper Brynjolfur og kona Olafia blir vi kjent med, de sliter i ekteskapet og det er mye drikking, men ut på båten kommer han seg tilslutt.

Gutten får i oppdrag å følge Jens på postruten, de skal ro over et stort havstykke.

Jens er en taus, stor, sterk og handlekraftig mann i bitende kulde, storm og vanskelig situasjoner, men havet og båt hater han. De er fire årer i en pram, tausheten, frykten og redselen om ikke komme til land er like sterk hos begge, men posten må fram. Jens handler idiotisk i sin redsel og hopper over bord før de komme til land....blir reddet.

De skal til Kjartan prest i Vik, over fjellet. At man kan skrive så vakkert om en tur over fjellet er utrolig. Nesten hele boka handler om deres opplevelser på denne turen. De opplever storm, en bitende kulde, hunger, tørst, redsel og ulykker.

Det er slutten av april, men snøen faller og det blåser opp til storm og alle spor forsvinner. Hvor er himmelen og hvor er havet?

Det er en utrolig beskrivelse av hva som skjer i kroppen og tankene som lever sitt eget liv når man blir utsatt for så mye. Djevelen har skapt noe djevlig i verden og det er snøstorm og uvær.

Den siste delen av turen har de også med seg et lik skal fraktes ned til kirkegården. Det er Bjarni sin kone Asta som har vært død i 10 dager. Bjarni har begynt å drømme om henne og må få henne ned til kirkegården. Hjalti, en voksen mann bor sammen med dem på Verdens ende, som gutten kaller det. Bjarni er helt uenig at selv om det er 10 mnd. siden de hadde besøk er de frie mennesker og trives der i jordhytta.

Fire mennesker forlater Bjarni, moren hans og ungene, tre levende og en død på kjelken. De får et forferdelig vær. Vennskapet som vokser frem på turen mellom dem er fantastisk skildret. Jens den store tause mannen, med de sterke følelsene for den ånds vake søsteren og faren som sliter. Vakkert skildret! Hva om han ikke kommer hjem, hva med henne da? Hensatt i et fjøs sammen med dyra? Han har så vakre og fin følelser for henne, denne store sterke mannen.

Hjalti blir vi også kjent med og han har ikke hatt det godt i livet så det er litt av en historie han kan fortelle om seg selv, sterke scener. Noen kvinnehistorier dukker også naturligvis opp.

Om de kom seg over fjellet, ja da må du lese boka eller vente å se hva jeg forteller fra bok 3.

Det høres ut som ei trist bok, men det er den ikke for man smiler og under seg over mangt i teksten.

Det billedskapende språket er så presist og vakkert.

Stefánssons, Jón Kalman født 1963 og bor i Mosfellsbær på Island. Startet som lyrikker i 1988, men det var med romanene det tok av som forfatter. Nominert tre ganger til Nordisk rådspris.

Utgitt 2011 på Press, Island 2010.
Lydbokforlaget 2018, spilletid 10t. 14 min
Oversatt av Tone Myklebost
Veldig flott lest av Bodil Vidnes- Kopperud
Lytteeksemplar

Serien om Gutten fortsetter:
Bok 1: "Himmelrike og helvete"
Bok 2: "Englenes sorg"
Bok 3: "Menneskets hjerte"

Enda noen flere bilder fra Islandsturen i jan 2013. Vi opplevde storm.

Island er et fascinerende land, været skifter like fort i virkeligheten som det gjør i boka.

Falleferdig gamle tradisjonelle hus, litt uklart tatt i fart

Varme kilder over alt

Stille før stormen

Her ved Gullfossen er det full storm, den varte i et kvarter så roet det seg

Der ute raser uværet

Kvelds sola kommer

Den blå timen, alt er stille og rolig igjen.

Islandshester over alt, de beiter med halen mot vinden når det stormer

3. bok i Trilogien om gutten!

Bok tre fortsetter der bok to sluttet, med fire mennesker som er ute i stormen på fjellet, tre levende og en død. Jens mistet fotfeste for han irriterte seg over gutten som ikke kunne holde kjeft. De faller i en fykende fart nedover en bakke eller er det en fjellside, eller kanskje ligger havets dyp der nede under dem. De skrikende menn i dødsangst med kisten nedover bakken og de stanset med et brak i noe hardt. Og så slukner verden.

Jeg trodde de døde, men det gjorde de ikke og de falt heller ikke i juvet, men braste inn i et hus, ikke hvilket som helst hus heller, men i doktorens hus. Er jeg levende eller død spør gutten seg om. han biter seg i fingeren og au... jeg må jo være levende.

Hvor er Hjalti og hvor er kisten? Det er det første gutten spør om etter at han har registrert at Jens ligger på rommet sammen med han. Gutten kommer godt fra det, men Jens er det litt verre skader, han har store frostskader. De kom som et smell inn i husveggen. Dette var min siste postreise sier Jens, da han rir hjem til faren og søsteren sin.

Det er en vakker kvinne der, med grønne øyner, hun heter Alfreidur. Hun følger etter gutten til kirka, der Asta ligger, noen merkelige scener utspiller seg.

Menneskehjertet har to kamre. Det ene for lykke og det andre for fortvilelse, derfor er det mulig å elske to mennesker på samme tid. Kroppen kan, men ikke samvittigheten og det blir vanskelige valg.

Dette er et utdrag fra boka og den handler mye om denne tematikken.

Andrea som drar fra sin mann Pietur. Hun klarer ikke å forene seg med tanken på at om han hadde kunne vist mer medmenneskelig og omtanke, så hadde ikke Bardur frosset ihjel. Hun skyller på mannen sin for at Bardur døde, det kan hun ikke leve med. Andrea finner en slik trøst i Bjarni, den historien er sjarmerende og sterkt, noe ofte kvinner måtte takle og jeg tror hun fikk et godt liv med han.

Geirthrudur som gifter seg med overlærere Gisli for å få makt over steder, hun er kvinnen som bruker sin kvinnelist for å komme frem her i verden. Hun er en skikkelig kvinnesakskvinne og ordener alt slik en mann gjør for seg. Hun rir som en mann med bukser til og med. Det blir ikke likt på handelsstedet og kjøpmennene prøver på alle måter å stoppe henne.

Gutten som likte Ragnheidur og hun likte han. Ragnheidur ble sendt til København, for hun var en overklassejente, og gutten var en idiot som forlot sine kamerater og sjøbua. Dessuten bor han hos Geirthrudur. Faren hennes truer gutten med at han må ikke nærme seg Ragnheidur, men hvordan gikk det?... jeg sier ikke noe

Da, brevene fra Alfeidur, den grønn-øyde jenta han traff i Slettueyri kommer begynner han å finne seg selv, men med en tragisk utgang.

Faen ta, han Koldbeinn! Tenkte jeg. Hvorfor skulle han absolutt være meg gutten på den båtturen. Han var en sur, gretten, blind gubbe som sa at gutten skulle få alle bøkene hans, også gikk det slik......egoist, eller var det et uhell. Hva som skjedde røper jeg naturligvis ikke, men der sluttet boka.

Konklusjon: Den siste boka var noe litt Hamsunds over med mix av Per Olov Enquist i fortellerstil. Hva jeg mener med det med det er om tiden og alt det moderne. Folk er vitebegjærlige og vil lære språk og nye ting som kommer inn til tettstedet. Det minner om Hamsun sin negative holdning til det moderne som han latterliggjør og folk som er opptatt av å vise seg fram med egne dampskip,(eks: Segelfoss by) telefonen som kommer, utdanning, og datteren .... som kommer i kjole fra Worth, hvaaa?

Dette er sikkert mange som ikke vet hvem Worth er, da må man kunne sin tekstilhistorie. ( Jeg har jo jobbet i vg. skole med div.formgivingsfag og som lærer på Design -Tekstil 2 og 3 klasse). Derfor en liten forklaring på hvem Worth var:

Carles Frederick Worth f 1825 - 1895 var en engelskfødt moteskaper i Paris og den første, far for betegnelsen Haute couture. Det betyr et klesplagg med den ypperste søm og betegnelse på klær som er individuelt sydd for kunder i fra ledende motehus.

Har man vært på Island vet man at der finnes det mer forfatter og designere enn noe annet sted.

Forfatteren binder sammen så fantastisk mange temaer som livet hvem er vi? Hva skal vi bli? Hva er viktig? kvinnefrigjøring, klasseskille, bøker og leseglede, lese-skrivekunnskaper, tradisjoner i klær- mat - holdninger- overlevelse, kultur-historie osv. imponerende og spennende?

Denne bok-serien som har vært litt av en reise på Island. Jeg må nok innrømme at dette er blant noe av det beste, fantastisk bra! Serien er spennende, godt skrevet og gripende.

For hundreår siden, eller i dag, vi er de samme menneskene med hjerter, tanker, drømmer og alle er på søken etter å få oppfylt den. Få det beste ut av livet!

Denne serien anbefaler jeg virkelig, knallgod!

Utgitt 2011 på Island 2013 på Press forlag.
Lydbokforlaget 2018, spilletid 11:34:38
Oversatt av Tone Myklebost
Veldig flott lest av Bodil Vidnes- Kopperud
Lytteeksemplar

Serien om Gutten fortsetter:
Bok 1: "Himmelrike og helvete"
Bok 2: "Englenes sorg"
Bok 3: "Menneskets hjerte"

Det som er sikkert er at Island er et moderne land. Utrolig mye spennende arkitektur, design, kunst osv.
Flere bilder fra turen i 2013.

Reykjavik med konsert huset Harpa. Der var vi på konsert 1.ste kvelden.
Med konsert av Bernstein og Mahler

Et imponerende bygg.

Den blå lagune var herlig, der var vi og badet til seint på kveld. Det blåste og regnet som jeg har forsøkt å ta et bilde av. Men i vannet var det herlig varmt!

Utrolig mange design butikker, med spennende og anderledes varer. Dette bildet er fra Spaks, det er designeren Bjørg Ingadottir som står bak dette designet. Hun var selv i butikken og ekspederte/snakket med oss.
Hun hadde utdannelsen sin fra Danmark, bosatt på Island.

Her var det skikkelig utvalg for oss sjopping (glane) glade!

Sko, som disse i fåreskinn, hesteskinn og dekor av hestehår.
Laget av Halldora, som selv ekspederte meg.

Jeg kjøpte et par slike i svart. Se flere hos www. halldora.com

For en imponerende reise og fortelling.

Litt av en reise Erika har gjort. "Vi er Russlands naboer", er tematikken i boka, hele 14 naboland grenser til Russland. Russland er enormt stort, både i klima, kultur, språk og mye mer....
Boka startet friskt og morsomt med fortellingen fra turen med alle pensjonistene. Hun reiser først til Kapp Dezjnjov som er det euroasiatiske kontinents østlige punkt. Der bor inuitfolket, urbefolkningen Jupiker som det er ca. 1.700 stk igjen av. Denne grensen går i Beringstredet og på den andre siden av grensen ligger Alaska hvor byen Nome er et sted som er kjent og et navn jeg hørt om. Alt søppelet som fløt i Arktisk skremmer meg. Er det virkelig så ille?

Erika er utrolig flink til å fortelle om turen, oppdagelsesreisende, historien om folket som bor eller har bodd der og viktige hendelser som har skjedd der hun stopper, slik er hele bok. Det er rett og slett en oppslagsbok om man lurer på noe angående disse temaene, mange faktaopplysninger. Hun treffer utrolig mange spennende mennesker og har tydeligvis et godt nettverk flere av stedene hun stopp opp i.

Jeg lånte boka på biblioteket, men ble ikke ferdig så jeg gikk og kjøpte meg en, denne måtte jeg bare ha. (Jeg hadde notert en masse, notatene mine forsvant? kanskje de ligger i biblioteksboka.)

En ting er sikkert, jeg skal aldri dra på pakketur til Korea, det hørtes forferdelig ut og at de sjekket fotoapparatene er jo helt vilt. Jeg vet med meg selv at da hadde jeg snikfotografert ganske mye og lagt det opp i en sky. Noe hun tydeligvis hadde gjort også, iallfall fått lagret det. Ellers var det mye spennende å lese om hvor lukket det landet egentlig er og hungersnøden på 1990 tallet husker jeg og skjønte det ikke helt.

Veldig sære og morsomme reisemål hun drar til etter Korea, særlig Heihe som hun kaller Kinas svar på Strømstad. Kina og Beijing har jeg vært i og kan se for meg byene hun forteller om, enormt store.

Mongolia og hennes møte med mongolene på Taigaen var morsomt å høre om, der hun møtte kulde, eremitter og sjamanen Kalsan. Strupesangen hun måtte lytte til i timevis hørtes slitsom ut, men at de drev med gullgraving der viste jeg ikke.

At hun torde sitte på i den taxien i den 8 timer lange bilturen fra grensa til Mongolia, til byen Ürümqi skjønner ikke jeg, det høres skummelt og uforutsett slitsomt ut.

Kan ikke nevne alt, men at Kasakhstan var så stort, har jeg ikke reflektert over. Hun tok båten over Kaspihavet fra Aktau til Baku i Aserbajdsjan. Ja, Hamsun skriver også at han likte seg godt i Baku og Kaukasusfjellene, det var som fjellene hjemme, skrev han.

Turen går over Kaukasusfjellene og gjennom Georgia, til Armenia og videre til Abkhasia som jeg aldri har hørt om før. Det var morsomt å lese om dette ferieparadiset ved Svartehavet. Vegen gikk tilbake til Georgia og med båt over Svartehavet fra Batumi til Odessa. Denne båtturen tok 40 timer, litt av noen avstander. Svartehavet og fortellingen om det havet var utrolig spennende, jeg viste ikke at det var derfor det het Svartehavet, jeg har lært mye av denne bok.

Odessa er et sted jeg fikk lyst til å dra til, Gammal svenske by hørtes eksotisk ut. Maria som hun traff der hadde opplevd mye i sitt liv som fange i Tyskland, sendt til Sibir og hungersnøden i 1947. men tenk at hun ikke fikk reisetillatelse før i 1975 for å dra til Sverige. Vi er nå i Ukraina og jeg må fortelle at jeg hadde en elev derfra en gang. Hun kunne russisk, tysk, engelsk som fremmedspråk helt flytende og etter ti mnd. i Norge snakket hun nesten perfekt Norsk. Hun klaget over at vi hadde et alt for slapt skolesystem i Norge, for i Ukraina var det skikkelig streng og masse lekser og strenge krav i skolen.

Om Krim har vi jo hørt litt, men utbryterstaten Donetsk har jeg ikke registrert i mitt hode før. Derfra tar hun ekspresstoget til Kiev som koster 200 kr? Men, hun sier at en gjennomsnitts Ukrainer tjener ca. 2000kr i mnd. og krigsskade pensjonen er bare 100 dollar i mnd.

Turisttur til Tsjernobyl, jeg trodde den var hermetisk lukket? da kan man se hvor lite jeg vet. Hun anbefaler grensebyen Lviv, det er en vakker by som ikke ble ødelagt under krigen, den er fra 1256.

Jeg følger henne nøye på de fine kartene og reiseruta hennes, dette og fine reisetips løfter boka enda et hakk.

Hviterussland er et land som opplevde forferdelige ting under krigen, nesten en tredjedel av befolkningen ble drept i Operasjon Barbarossa, hvor mang norske var med. Ida Jackson og Bjørn Westlie har blant annet skrevet om alt det forferdelige som skjedde der. Erika har en lang samtale meg Maja som forteller om sin barndom i Minsk, noe man ikke skulle fortelle om før nå nylig.

Chagall, Marc født 1887- 1944 (en kunstner jeg setter høyt) kommer fra byen Vitebsk i Hviterussland.

Litauen er neste land og Vilnius (se mine bilder fra Vilnius) jeg viste faktisk ikke hvor ille det hadde vært der under krigen, men det skjønte jeg når jeg var på museum der. Fantastisk å se bilder fra menneskelenken som strakte seg kilometervis på vegen da de fikk selvstendighet i september 1991.

Den russiske enklaven Kalingrad, Polen med Gdansk forteller hun mye fra. Warszawa, de har en vakker gamelby, men ellers er den litt trist synes jeg, har vært der et par ganger. Latvia med Riga som hovedstad, har jeg tenkt mange ganger å dra til.

Estland, med hovedstaden Tallinn er absolutt verd et besøk, den byen er vakker. Jeg var der før jul en gang og handlet julepresanger, jeg fikk utrolig masse flotte lin-duker, strikkeplagg og rav for småpenger.

Åland var det russiske ytterpunkt i vest viste du det, ikke jeg.

Jeg sier dra dit! Åland er det fantastisk flott!

Hun reiser inn i Finland, (hun hadde gått et år på finsk skole som 18 åring) og opp gjennom hele landet til grensen til Russland i nord. Padler med faren sin det siste stykket til Grens Jakobselv, vakker avslutning.

Konklusjon: hun er en utrolig modig kvinne som begav seg ut på denne turen alene. Ok, hun kan russisk, men jeg vet ikke om jeg hadde vært så tøff. Å kunne språket er ganske så vesentlig når man reiser på den måten hun gjør, hun behersker åtte språk står det på coveret.

Hun forteller på en fin og lett måte om landene hun reiser igjennom og alle menneskene hun treffer, kjempe flott og god variasjon av ulike folk sine fortellinger. Etter å ha vært på denne reisen i 9 mnd har hun sikkert truffet utrolig mange flere. Jeg liker godt at hun forteller om historiske beretninger fra landene hun reiser igjennom og mentaliteten der.

En spennende og god bok som alle som er glad i å reise eller vil vite noe vil bør ta en titt på boka..

Jeg har en drøm om en dag å ta den trans-sibirske jernbanen til Vladivostok og videre til Beijing. En venninne har vært to ganger på denne tur og har inspirert meg i bøtter og spann, nå ble jeg enda mer gira.

Men, det blir ikke nå for har Vietnam tur nr 2 og andre reise planer.

Drømmer er viktige og i denne boka kan man drømme seg vekk!

Utgitt på Kagge i 2017

sider ca 600

Boka er nominert til bokbloggerprisen

Fortsettelse av serien "Brobygger serien - Det store århundre" bok 5.

Jeg hadde falt helt ut av denne brobyggerserien, en serie jeg likte veldig godt. Så derfor har jeg tatt tak i den slik at jeg er oppdattert, til bok åtte nå snart kommer.

Bok 4" Ikke ville se" likte jeg godt. Der røpes mye av det som utbroderes i denne boka, kanskje litt for mye. Denne boka handler om 2. verdenskrig og vi blir bedre kjent med Lauritz sine døtre Johanne og Rosa, men mest handler den om Johanne som er aktiv i hjemmefronten og mye mer.

Boka starter med at Johanne har vært med i en sabotasje og et tog med eksplosiver gikk i luften, hun har blitt hard skadet. Sendt hjem til Saltsjøbaden der moren Ingeborg, som er lege opererte henne. Johanne klarer seg og kommer på beina etterhvert. Mye om koder, spionasje, etterrtningstriks og aksjoner fortelles.

Lillesøster Rosa og Johanne er svært forsiktige når de snakker med hverandre så ingen lytter, for de har viktige ting å si hverandre. Rosa jobber i den legale militære underretningstjenesten, hun vet mye som det etterhvert blir viktig for Johanne å få informasjon om.

Moren, Ingeborg dør av kreft og kort tid etter dør broren Karl, blitt drept i krigen. Søstrene Rosa og Johanna er i sorg, det går mot jul og de lurer på hvordan julen blir når mor er død. Faren takler dette uventet bra. (men vi vet jo fra forrige bok at han hadde noe på ....)

Johanne starter å jobbet for Hjemmefronten helt fra starten på krigen og hun hadde 16 kurer-reiser til Norge bak seg og ville ikke dette mer. Hun var blitt advart av sin bror Harald om at hun var ettersøkt av Gestapo. Broren Harald var i SS og hadde fått nyss om det. Hun har greid seg så fint hele tiden for hun snakker flytende tysk, svensk og norsk, både Bergens dialekt og bokmål.
Hun blir sendt til England og rekrutteres til Den britiske spion og sabotasjeorganisasjonen SOE. Der skal hun være den en vakker rødhåret enke og forfører menn som røper sitt arbeid etter at de har blitt dopa. Alt overhøres og mennene går i fellen. Hun ser ut som en vanlig jente og ikke spion, så menn går på limpinnen, hun blir hedret med gullmerke for innsatsen sin og blir Kaptein Blue.

Tante Christa, hun som er gift med onkel Oscar forteller Johanne at familien måtte flytte fra Tyskland, fordi hun hadde jødeblod i årene og det betyr at dine kusiner også er jøder. Derfor dro de fra Tyskland i tide. Hun ville egentlig ikke emigrere, men hadde ingen valg. Dette var en hemmelighet, ingen må få vite dette, sier hun. Ikke engang barna hennes vet dette.

Johanne har kommet hjem fra England, nye oppgaver blir inne i Stockholms illegale verden og der skjer det mye, hun driver med flere ting. Hun og Eva jobber skal jobbe som prostituerte og hun jobber under fult navn. Dette synes jeg egentlig ble litt for detaljert og langtekkelig. Forferdelige ting skjer, Eva og tre andre kvinner skal kle seg opp i kostymer og de blir misbrukt på det grusomste, Uff ekkel sak, noen gang går det feil!(denne delen ble litt lang).

En annen jobb hun har at hun er aktivt med i en gruppe som frakter jøder. Hun har fått vite at de må ut av Norge, for de sendes ikke til arbeidsleirer i Tyskland, slik mange tror, men rett i gasskammer. Her skjer det mye og Johanne er en skikkelig kvinnesakskvinne. Hun tar egne valg og er fremsynt.

Johanne og familien skammer seg over Harald som er i Ukrainia i operasjon Barbarossa. Han bruker ikke navnet Lauritzen, men morens tyske etternavn, moren som hatet sin sønn som hadde blitt SS mann. De trodde han var død, men han kommer hjem med de hvite bussene. Da er tante Christa rask til å videresende han ut fra Europa...

Krigen slutter og Johanne overlever, får sønnen Eilert.
Hvordan gikk det med Rosa og Andrew?

Faren Lauritz døde, da han fikk høre om alle konsentrasjonsleirene, det klarte han ikke ta inn over seg.

Så blir det spennende å følge familien videre på deres ferd.

Denne boka tok for seg kvinnenes stilling og deres innsats under krigen, men vi får også høre om mye om kvinnesynet under krigen. Guillou er flink til å bruke norske ting som rød lue, norske lusekofter osv.

Boka sier også mye om jødenes stilling under krigen og han refererer til boka "Marte Michelet, Den største forbrytelsen" også om hvordan svenskene skiftet syn når de fikk vite hva som skjedde med jødene når de ble deportert.

Mye bra, absolutt verd å få med seg i serien, eller som frittstående bok.

Linker til mine andre bøker i serien:

1. "Brobyggerne", utgitt 2011. Fantastisk bra! Mest om Lauritz og Oscar

2. "Dandy", 2012. En bok jeg synes var veldig bra om Sverre, og kunstnermiljøet i London

3. "Mellom rødt og svart", 2013. Den var til tider litt kjedelig, fortellende om tiden før 2. verdenskrig, OK, grei.

4. "Ikke vil se", 2014, Lauritz og Ingeborg flytter til Sverige og om de fire barna. Fin-Bra.

5. Blå stjerne, 2015.

Utgitt 2015VigmostadBjørke

480 sider.

Bok nr 6 i "Brobygger serien - Det store århundre"

Eric er tredje generasjon Lauritzen, han er barnebarnet til Oscar og Crista. Vi har kommet til 50 tallet og møter Eric en ung gutt på 9 år i 1953, han er selv fortelleren i denne boka. Han bor med mor Ellen og lillebror Akxel og med den strenge stefaren Harry, som pryler han for den minste feil. Men gutten er modig, fremtidsrettet, impulsiv og viljesterk.

Går man inn på Wikipedia og leser om Jan Guillou, ja da skjønner man hvorfor denne boka er så levede fortalt. Han er født samtidig med Eric, i januar 1944. Selv om Jan ikke er født i Saltsjøbaden, men i Södertälje er det så mange likhetstrekk. Jan Guillou har også fransk far, studerte det samme osv. Derfor klarer han også så fantastisk bra og huske alle detaljene fra den gang og klarer å skrive så utrolig levende om hva som skjedde av leker, nye ting, biler som imponerte og kinobesøk og alt det andre.

Lauritz døde i 1945, og familien begynner å rakne. Eric og hans familie har flyttet rundt flere steder i Sverige og ender i Stockholm, der moren skiller seg fra Harry. Det er litt av en motsatt klassereise for familien, men Eric er mest opptatt av svømming og skole, selv om standarden ikke er som før.

Familien Lauritzen prøver og holder sammen. Bestemor Maren Kristine dør i 1954, da reiser de fra Sverige og Skottland til Tyssebotn og Frøynes gård på Osterøy, utenfor Bergen der de tre guttene Lauritz, Oscar og Sverre vokste opp. Moro og høre tankene og hvordan de betraktet Norge og om ulike skikker, vaner, klær og hus og hvordan vi er.

Eric er en leken gutt og sammen med kameratene leker de cowboy og indianer, med alt utstyret som finnes i huset Villa Bellevue i Saltsjøbaden, det skjønner man må ha vært drømmen. Der i huset finnes mange ting som ikke andre har, han betrakter seg selv som en vanlig gutt men omgir seg i overklassens verden med regler og fordommer. Det gikk litt for hard for seg. Ellers er det bading, svømming, seiling og lek som er sommer aktivitetene.

Eric som er veldig glad i historie sjokkeres over det mormor Crista forteller da de ser på bilder i et Opticom fra Dresden hvor hun kommer fra, han kan ikke skjønne at det ikke er mer, etter krigen. Han er en nysgjerrig og vil vite sannheten om krigen, det lærer de ingenting om i skolen. Er det mulig? Det er fin forklaring onkel Sverre gir han angående maling av portrett, imponerende bra!

Familien må holde sammen, det er viktig! Familiebedriften må fortsette sier morfar.

Morfar Oscar vil at Eric skal skjønne at han er den rette til å overta familiebedriften, noe ikke denne 11 år gamle gutten ikke helt skjønner, han vil bli jagerflyger.

Morfar, Onkel Hans Olav (kunstmaleren) og Eric drar på en dannelsesreise til Afrika. Det var et fint grep, for der startet Oscar sin karriere i bok 1. Det ble litt av en opplevelse å komme seg ut i verden og de opplever mye spennende på turen, nesten så det blir litt vell mye.

De kommer hjem og morfar Oscar dør for han mente at de måtte spise malariatabletter, men ikke han som var immun mot malaria, der tok han feil.

12 år gammel skjønner ikke Eric hva som lærerne har som en parentes i protokollen, han blir henvist til prestekontoret og får vite om sin franske far. Skjønn liten historie. Eric synes han har verdens beste mamma og hun skjønner alt, til og med når har prøver seg på jentene.

Eric er opptatt av rock, jenter, svømming, fransk og politikk, hva om atombomben spinger?

Alt svirrer rundt i hodet på han og samtidig skal man ha de riktige klærne og være tøff, men mamma har ikke penger. Han skuffer mamma noe forferdelig og det blir vanskelig for han, men kommer godt ut av det tilslutt!

Familien er uvenner angående arv og familiene splittes etter at Oscar døde. Festdagene feires hver for seg, alle tradisjoner brytes. Samfunnet er i en brytningstid på mange plan.

I 1959, drar han, mamma og lillebror Aksel på biltur til Frankrike, for en opplevelse. På den turen får han ekte amerikanske jeans, ikke et par- men to. Der startet mitt franske liv, sier Eric Letang.

Dette er en herlig fortelling om å være ung på 50 tallet, og oppleve så mye nytt i livet. Fra et borgerhjem til å bli en vanlig arbeiderfamilie, men mamma viste råd for alt! Den nye ungdomskulturen som kom som et brak fra Amerika, med musikk, Coca-Cola, ny stil og mye mer.

Vigmostad/Bjørke, 2016
419 sider.

Linker til mine andre bøker i serien:

1. "Brobyggerne", utgitt 2011. Fantastisk bra! Mest om Lauritz og Oscar

2. "Dandy", 2012. En bok jeg synes var veldig bra om Sverre, og kunstnermiljøet i London

3. "Mellom rødt og svart", 2013. Den var til tider litt kjedelig, fortellende om tiden før 2. verdenskrig, OK, grei.

4. "Ikke vil se", 2014, Lauritz og Ingeborg flytter til Sverige og om de fire barna. Fin-Bra.

5. "Blå stjerne", 2015. Bra, informativ om spionasje, svik og tilhørighet og Johanne som hjelper jødene ut av Norge.
6. "Ekte amerikanske jeans", Eric, Oscar sitt barnebarn er hovedpersonen her, boka handler om 50 tallet.
7. "1968"

Edith Södergran

Født 1892- 1923

Hun var finlands svensk og regnes som den fremste modernistiske dikter fra Norden.

Litt fakta om Edith Södergran, fra Ernst Brunner sin roman:

Edith ble født i St. Petersburg av en svensk ættet far og finlands svensk mor. Bare noen mnd. gammel flyttet de til Raivola i Kivinebb kommune i Karelen, på det karelske neset hvor Finland og Russland møtes. Som 15 åring fikk hun tuberkulose og måtte avbryte sin utdanning ved en tyskspråklig skole i St. Petersburg. Der snakket hun tysk og skolen som hun gikk på bygde på det litterære i sin utdanning. Hun skaffet seg mye kunnskap om fransk, tysk og russisk litteratur.

Hennes oppvekst var dyster, med en far som ikke hadde kontroll på økonomien og gikk konkurs. Han døde av tuberkulose i 1916, og familien hadde det vanskelig med å betale gjelden sin. Moren var svært intellektuell og støttet Edith i hennes interesser og valg. Det hevdes at de to levde hele sammen som i sølibat, med Edith på diet pga. tuberkulosen.

Edith begynte å skrive sine dikt på tysk og var påvirket av dikteren Heine og hennes store forbilde var filosofen fremfor noen Friedrich Nietzsche. Seinere ble hun påvirket av franske og russiske diktere rundt århundreskiftets symbolisme og dekadansen.

Hun debuterte med samlingen "Dikter" i 1916 og på mange måter den første modernist i svenskspråklig diktning. Hun ble ikke kjent i sin samtid, det er først i seinere at hennes dikt ble populære. Edith skrev i et saftig og følelsesladet språk. Diktene hennes preges av en stolt og selvbevisst dikter-jeg og bærer et tydelig kvinnelig preg som har gjort henne til forbilde for mage kvinnelige diktere. Hun regnes i ettertiden som den store fornyeren av nordisk lyrikk og har vært en stor inspirasjonskilde i seinere tid for diktere som Karin Boye og Gunnar Ekløff som skrev i den stilen.

Edith Södergran sitt korte liv, hun ble bare 31 år var preget av sykdom og fattigdom. Til tross for dette var mye i livet hennes positivt, og hun hadde iallfall en stor livsglede. I 1914 treffer hun som 22 åring en mann på nærmere 40 år, en eldre herre med navn Hans Lijander. Men han var gift og bare opptatt av ett eventyr og det ble ikke mer.

Edith Södergran er innhyllet av myter. Hun er mystisk, den fremmede, den ukjente. Rett før sin død skriver hun til Elmer Diktonius at hun ikke vil la noe bli igjen til "Likmarkene som skriver biografier". Hun brant egenhendig opp mesteparten av sine brev og manus. Men, hun etterlot seg en større samling fotografier, og det er derfor mulig å få noen visuelle glimt fra hennes "Hemmelige “liv. Hun kom ut med seks diktsamlinger og en kom ut etter hennes død i 1925.

Jeg har ønsket å gi Edith det store bryllup og hedre henne på denne måten som en stor lyriker.

Bildene er fra Galleri Osebro, Porsgrunn 2004, den første av mine fire heders stoler,
fra prosjektet " På tidens reise.."

Stolen som jeg har laget for å hedre Edith. Jeg har tenkt meg henne i en brudekjole, noe hun ikke fikk oppleve, hun ble bare 31år.

Kronen har jeg laget i sølv, med bestemor sin knippling, rødkvart og div pynt

Tidsriktige detaljer. Sko fra 1900, en russisk eske, penger, nål, håndarbeid

Nydelige broderier som er fra første halvdel av 1900, rundt halsen og i livet på silkekjole.

Diktet jeg har valg bak på stolryggen er: fra Diktsamlingen DIKTER.

Et vakkert dikt som også finnes på en plate hvor Lill Lindfors synger noen av Edith sine dikt

Edith, lånt fra boka Dikter

Dette er et innlegg i Diktleser-sirkelen som finnes hos Anita

Jeg valgte Edith siden tematikken denne gangen var utenlandsk lyriker, jeg har jobbet med diktene hennes i mange settinger og dette er et klipp fra"På tidens reise.." prosjektet mitt.

For meg ble hun et helt naturlig valg ettersom jeg har lest"Grensen"denne måneden.
Faktisk er hun også omtalt i boka av Guillou "Ekte amerikanske jeans", som jeg nylig har lest.

Her tar jeg meg en lesestund med kaffen hver morgen!

Dette er1. bok i trilogien om Gutten, en Islandsk fortelling som er så poetisk vakker at den rører deg langt inn i hjertet. Vidunderlig språk, og fantastisk historie!

Bok nr 2 i serien om Gutten. Postmann Jens og gutten sin ferd over fjellet der de møter både mange spennende mennesker, storm, kulde, sult, gjengangere og ulykker. De har med Hjalti, den store mannen ned fra det siste stoppet, for de er fire mennesker tre levende og en død som skal fraktes ned til kirkegården. Utrolige skildringer av vennskap og følelser som settes i sving, våret, trassen, raseriet og dødsangsten. Fantastisk bra!

Bok nr 3 om gutten. Handler om utviklingen på plassen, i livet til gutten og mange andre når det nye samfunn vokser fram.
Flott serie, anbefales!

"Grensen" En spennende, godt fortalt bok om hennes reise rundt sovjet. den forteller om Reisen, folket hun møter, politikk, historiske hendelser og mye mye mer. Veldig flott at den har alle kartene med slik at vi kan følge med på turen. Utgitt på Kagge 2017

Bok nr 5 i Brobyggerserien- Det store århundre: "Blå stjerne". Denne boka omhandler Johanne, Lauritz sin datter under krigen.

Bok nr 6 i Brobyggerserien - Det store århundre: "Ekte amerikanske jeans" Eric er barnebarnet til Oscar, brobyggeren som var i Afrika. Eric får være med på en tur til Afrika og mange av hans oppleveleser fra 50 tallet, med identitet, idrett, pubertet, kjærlighet, skole osv.
Veldig bra, blant de beste i serien.

Edit Sødergran, en utenlandsklyriker er temaet i Diktleser- sirkelen i juni.
For meg var det naturlig å tenke på Russland, siden jeg har lest så mye om det grenselandene i boka Grensen.
Hun har vært til stor inspirasjon for meg i mange prosjekter også visuelt som jeg viser til her i innlegget.

Marie Hamsun"Regnbuen", selvbiografien hun skrev og ble utgitt 1953.
Jeg har ikke rukket å skrive omtale, kommer.

3 romaner fra Island, serie
1 reiseskildring, grenselandene til Russland,
2 romaner i serien "Brobyggerne/ Det store århundre" bok 5+ 6
1 diktleser. sirkelen
1 biografi.
= 8 også holder jeg på med to-tre andre bøker, de får komme på august.

Noen sommerbilder til slutt!

Aubergin-blomster ser man ikke så ofte, men slik ser de ut og nå begynner det å komme mange.
Tomater, agurk, paprika og squash hentes inn hver dag, en herlig tid!

Denne fete agurken hadde gjemt seg i drivhuset, men var litt tøff.

Stupetårnet på Hamar er kjent og blir brukt.

23 grader i Mjøsa er ikke vanlig, men så herlig!

Innimellom all maling, skraping av vinduer både hjemme (24 stk) og på hytta.

Det har vært varmt og tid for avslapping også!

Heldigvis har det regnet litt, og takk og pris for at jeg ikke er bonde med dyr mer.

Det marerittet slipper jeg, men jeg føler skikkelig med alle bønder som sliter med nattesøvnen.

De foreldreløse barnas historie fra USA på begynnelsen av 19000 tallet og Molly.

Molly Ayerer er 17 år gammel jente, hun bor i et fosterhjem hvor hun ikke blir verdsatt. Hun er litt punk og særegen i utseende og er negativ til mye, men opptatt av å være vegetarianer, noe fostermor fnyser av. Molly har en mor i fengsel og en far som er død, hun har bodd i 12 ulike fosterhjem.

En dag blir hun tatt i å stjele en bok fra biblioteket og dømmes til 50 timer samfunnsstraff. Hun har en kjæreste som heter Jack og han ordner det slik at hun får jobbe hos en eldre kvinne og hjelpe henne med å rydde loftet, der møter hun Vivian.

Vivian Daly er 91 år og hun kjenner seg igjen i Molly med en gang. Vivian mistet familien sin i en brann i New York og hun ble tatt hånd om og fraktet vekk med tog. Det er en stor gruppe foreldreløse og voksne ansatte fra Childerens Aid som drar avgårde på toget til Midtvesten, der stopper de på ulike stasjonene og fosterforeldre kan finne seg barn. Vivian begynner å fortelle om sitt liv. Hun ble fratatt en barndom og fikk stadig nye navn.

Vivian var 9 år og havner i Minnesota i 1929. Der er det et ektepar, Burn som tar henne for hjelp, mat og skolegang. De liker ikke navnet hennes og kaller henne Dorothy. De driver en systue og hun må lærer mye der, skolegang ble det ikke bare jobbing. Hun blir kjent med damene på systuen og særlig Fanny. Det var lange dager, lite mat og alltid sulten, hengelås på kjøleskapet.

Krakket kommer i 1930 og en og en blir oppsagt hos Burn sin systue. Det ringer på, fru Burn åpner, herr Sorrensen fra Childerens Aid står i døra. Han skal hente Dorothy, sier han. Når din utplassering ikke går, så du må omplasseres, sier han til Dorothy som var helt uforberedt.

Dit han kjører henne til i april 1930 er ei fattig rønne i Henning Ford på landet, en familie, med fire barn. De trenger deg. Alt må være bedre enn hos Burn med kjøleskap med hengelås og en madrass på gulvet, tror Dorothy, men der tok hun feil. Hun kom til et helvete, med mange unger, lite mat og urenslighet. Lærerinnen hennes skjønte noe var feil og en dag rømmer Dorothy fra huset og familien.

Etter dette klarer de å oppspore et par som trenger en ung jente i butikken. Det blir lykke, hun får navnet Vivian etter deres avdøde datter og blir adoptert av dem. Da hun er 19 år drar hun til byen sammen med to venninner og der treffer hun, gutten fra toget. Han hadde hatt det like så vanskelig som Vivian, men hadde lært seg kunsten å traktere et piano og levde av å spille, han het nå Luke. Etter 10 mnd. ble de gift. Luke må ut i krigen og triste ting skjer......

Her tar Vivian en litt utenkelig reaksjon, mener jeg. Sier ikke hva.

Molly og Vivian går opp og begynner å rydde, Molly er litt avvisende i starten, men de får et tett forhold og de hygger seg sammen. Molly får troen på seg selv og får høre mye om Vivian sin historie. Det viser seg etterhvert at Molly via den moderne verden på nettet kan hjelpe Vivian til å finne personer som Vivian gjerne skulle vist litt om. Molly blir den hjelpende hånd for Vivian med å få svaret på flere av spørsmålene hun har grublet på hele livet.

Molly blir ei jente som forandrer seg og åpner seg for andre i denne perioden og morsomt å se hvordan hun tør å stå frem i klasserommet, hun som bare har vært frekk og bøllete. Men skoleflink har hun alltid vært, hun forteller at hun er halvt indianer og synes at historietimene er spennende. Hun blir engasjer og hiver seg inn i diskusjonene om indianere og historiske endringer opp gjennom tidene i skoletimene. Det er en fin utvikling beskrevet på en god måte. Hun får selvinnsikt og ser på seg selv med nye øyner, det er noen som ser henne og har troen på henne.

Konklusjon:

Dette er en vakker fortelling om to menneskers møte, en gammel dame som endelig kan fortelle sin historie til en ung jente som vil høre og skjønner at de har på mange måter delt samme skjebne, men i helt ulike tidsperspektiver. Men, sitter inne med mange av de samme erfaringene. Vivian med slit og misbrukt som fosterbarn, som arbeidskraft, uvissheten, livredd for ikke å gjøre feil for adoptivforeldrene osv.
Molly har mye mer innsikt i sin egen situasjon, men strever etter å bli sett og akseptert som den hun er. osv.

Molly er absolutt troverdig. Ja, jeg kjenner den typen og den er veldig godt beskrevet, de vet og kan om alle sine rettigheter, å bli kastet rundt fra fosterhjem til fosterhjem slik Molly ble er nok like aktuelt i dagens Norge. Det er skremmende mange paralleller til vårt fosterhjemssystem i Norge.

Boka er også interessant på grunn av den bygger på den amerikanske historien om hva som var praksis i Amerika fra 1854 - 1929. Det var over 200-tusen barn som ble fraktet fra New York, Øst Amerika med tog til Midt vesten. Der de ble presentert på jernbanestasjonen for oppmøtte, fra stasjon til stasjon. De var i alle aldre og svært mange av dem ble ofte behandlet som slaver. Veldig mange av barna var emigrantbarn fra Europeere som søkte lykken i Amerika. Foreldrene klarte ikke å finne arbeide og mat til seg og barna og de ble samlet opp. Man ser de store linjene om tap, tilpassing, de gode hjelperne, krakket, empati, fattig-rik problematikk, mobbing osv....

Absolutt en fin bok!

Vanligvis passer stemmen til oppleseren, men har var det noe som skurret, kanskje det burde vært en ung stemme på Molly. Jeg ble ikke godt nok overbevist av Inger Teien som oppleser, den passet bare ikke helt.

Utgitt 2014

finnes som bok 351 s

Lydbok 9t 54 min,

Lest av Inger Teien,

Lagt inn på Smakebit på søndag

Pearl og Stasha, to tvillingsøstre som overlevde Auschwitz.

Dette er en bok jeg egentlig har gruet meg til å lese,(høres merkelig ut) for jeg vet jo at det er fryktelige ting som skjedde med jødene i "Mengeles Zoo «i Auschwitz. Men, denne boka er fortalt på en så vakker- undrende måte at den ble en helt annerledes opplevelse, enn det jeg hadde tenkt meg.
Her fortelles det på en måte som ikke grafser i grusomheter, men skildrer hverdagslivet i leieren og hverdags episoder sett med barn øyner. Den skildrer utholdenheten, håpet og godheten, samtidig som et helvete ligger i bakgrunnen.

Boka starter så vakkert om to tvillingsøstre som har delt samme livmor i 8 mnd., så knyttet de var til hverandre. De er helt like, eneggede og heter Stasha og Pearl. Pearl ble født først så kom Stasha.

De har fortellerstemmen jeg i annet hvert kapitel.

Stasha er først og sier at vi bodde i en familie og hadde piano og bøker, dagene forbløffet oss med skjønnet. Vi var så like, og hadde det så fint, men hadde hørt at det var en annen verden også. Pappa var lege i byen vår Lódz’ og han forsvant en dag da han skulle hjelpe en pasient, hvor ble det av han?

Enkelte hevder at det var denne verden som formet oss mest. Jeg vil gjerne si at de tar feil. men la meg fortelle historien, sier Stasha:

Vi var 12 år gamle, sammenklemt i en kuvogn i 4 døgn, sammen med mamma og Zayde, bestefar i 1944. Til føde hadde vi en gul løk vi sleiket på, den sendte vi mellom oss. Til underholdning lekte vi leker Zaide laget, eks klassifisering av levende ting, ordlek med art, kjønn, familie osv. Vi kom til Auschwitz og ble tatt imot av onkel Doktor, i hvit frakk.

Vi var tvillinger og ble sendt bort fra rampen og inn i støvet, ut på en veg. Vi så kropper som lå i hauger. Vi ble ikke sendt til dusjing, (noe vi ikke skjønte før lenge etterpå) men til "Mengele zoo", der hadde det en gang vært staller for hester. Vi fikk dusje med vann og fikk nr på armen.

Der bodde vi i knert små senger med halm og Oksen en sint dame passet på oss. Vi var misunnelige på guttene som hadde tvilling faren som oppasser. Han tok hånd om papirene, alle likte han. Mange var egentlig ikke tvillinger, men tvilling faren sa at de var det og skrev dem inn som det.

Josef Mengele utsatte tvillinger og krøplinger for kirurgiske eksperimenter og prøvde ut med å sprøyte inn ulike stoffer i dem osv...ikke tenk tanken engang. Alt dette mens han plystret glade melodier og klassiske stykker.

Pearl og Stasha har hele livet lekt med sin tvilling identitet, en mystisk og merkelig univers med hemmelige leker, gåter og språk. Dette ble en overlevingsstrategi for dem. Noe av det gikk på at Stasha skulle ta det morsomme og det vond, hun ble en av Mengele sine favoritter.

Pearl skulle ta det triste, fortiden og det gode, slik ble det ikke akkurat, men....

En dag kommer ikke Pearl tilbake. Den 20. januar 1945 kommer den røde arme- russerne kommer og frigjør leieren. Nazistene prøver å flykte og å komme seg på biler ut av leieren, etter å ha prøvd å skjule sine spor og de ønsket heller ikke at det skulle være overlevende igjen i leieren.

Feliks fikk tak i en bjørnefell. Feliks og Stasha kommer seg inn i folkemengden på veg ut sammen med tusenvis av andre fanger. Den lange dødsmarsjen begynner. De sakner akterut og later som de dør og kommer seg unna og der begynner de på sin reise gjennom det krigs-herjede Polen. De opplever utrolig mye både skummelt, farlig og trist.....

Pearl ble funnet i et bur i kjelleren, hard skadet, men kunne røre seg litt. Dette ble min andre fødsel, sier hun og viste at hun ikke kunne gå mer og hadde arr over alt. Russerne er så sjokkerte at de lager film om den 13 år gamle jenta og de andre i kjelleren. Tvilling faren var også kommet i bur i kjelleren.

Miri, en kvinne stelte med Pearl. Vi dro derfra den 31. januar 1945, det var 35 barn på vandring, med meg i en vogn som Miri dyttet mens tvilling faren holdt ordet på barna. Peter og jeg var gode venner og han hjalp Miri med meg i vognen, vi kom oss til Krakow og videre..... og alt de opplevde, må du lese selv. Det var litt av en fortelling å høre bare å komme dit.

Pappa var ikke død, han hadde vært i Dachau leieren. Han var en nedbrutt mann.

Det skjer så mye i denne boka, men er skildret på en varm god måte med fantasifulle historier som kan ta pusten fra en, det er romanen proppet med fakta stoff.

Vi vet at den bygger på dokumentarisk stoff og at Dr. Josef Mengele var en mann som kom seg vekk og opererte under mange falske navn. I boka på side 18 er 19 av hans falske navn ramset opp, men ungene fikk bare kalle han for onkel Doktor.

Jeg ble skikkelig rørt av denne boka, for den er en vakker skrevet poetisk roman om helvete, men med håpet, drømmene og kjærligheten til familien, hverandre og drømmen om en dag å treffes igjen er så sterk, -drivkraften.

Det er en bok jeg har brukt lang tid på å lese, den har vært tøff. Jeg har tatt den i små bolker med pusterom inni mellom, det er en bok jeg aldri kommer til å glemme. Den er en poetisk opplevelse med mange vakre og fine betraktninger midt oppi alt det grusomme.

Den viser til en historie og en overlevelse som er utrolig. Den er veldig godt skrevet! Spesielt det med at de to jentene forteller sine historier i "jeg" form, etter krigen når de vet litt mer om hva som skjedde, vi får også høre om staffene til noen av de dømte nevnte fangevokterne og assistentene på laboratoriet.

Vi må lære oss å elske verden på ny, er siste setningen i boka. Vakker avslutning!

Dette er en bok alle bør lese!

Affinity Kontar, f. 1978 er av polsk-jødisk opprinnelse og oppvokst i California. Hun bor i Los Angeles. Dette er hennes andre roman. Den første het: The Illustrated Verson of Things i 2009.

Denne boka ble valgt til "Årets bok" av New York Times, Amason, Publishers Weekly, Flavorwire og Elle.

Ugitt på Font forlag,

375 sider, utgitt 2017,
utkom i 2016 på engelsk

oversatt av John Erik Bøe Lindgren

Kjøpt selv.

Andre som har lest boka: Rose-Marie

Bok nr 7 i "Brobygger serien - Det store århundre"

I denne er det fortatt Eric Letang som er hovedpersonen og vi er kommet til 1968 som boka heter. Eric har akkurat tatt ferdig sine juridiske eksamener og er sterkt engasjert på den sosialistisk siden. Han møter i demonstrasjonstog mot krigen i Vietnam sin fetter Henning, som han ikke har sett på 10 år pga av arvestriden i familien, de to finner tonen.

Henning er Lauritz sin sønn som han fikk utenfor ekteskap når han jobbet som brobygger ingeniør oppe i nord, noe som det handlet mye om i boka "Ikke ville se". Lauritz dør, og moren har fått tuberkulose. Hun tar med seg Henning til Stockholm og oppsøker Johanne som blir adoptivmor for Johannes når han er 3-4år, (de er halvsøsken). Ingen viste om Henning men moren hadde dokumentasjon som bekreftet farskapet. Henning og Eric kjente hverandre godt i barndommen og synes det var morsomt at de begge hadde greid seg så bra, selv om det har vært store arve stridigheter i familien. Det var jo to gutter fra overklassen som plutselig mistet ikke bare hverandre, men ble gutter, menn som selv måtte jobbe for sin utdannelse og status. Henning har utdannet seg som sivilingeniør og har dansk kjæreste, Mette.

Eric har en drøm om å bli forfatter, men har studert juss, og har fått seg jobber på det kjente advokatfirma Henning Sjøstrand i Stockholm. Han opplever mange vanskelige saker og hans rettferdighetssans må han ikke bruke i den bransjen, noe som er vanskelig. Han er sosialist og anti imperialist som må ta jobber med arvespørsmål, skilsmisse, osv., men hans første oppdrag var noe helt annet som blir vesentlig i historien. Han er medlem i Sosialistiske Jurister.

Han første jobbe: Han ble sendt til Aachen i Tyskland i to mnd. der han skulle følge "Neurosedynsaken, det dreier seg om at et Wallenberg- firma har sørget for at det ble født hundre misdannede barn i Sverige".
En sak om Thalidomid ofrene og erstatningskravene mot den farmasøytiske industrien. Det synes jeg var spennende, som sa mye om feks, hvem som ble innkalt som vitner, korrupsjon, avlytting og hvordan media vinklet denne prosessen.
Jeg var som ungdom mye barnevakt for et slikt offer, hun hadde ikke svært korte armer.

Gjertrud var litt av ei dame, som han treffer. Hun og han blir godt kjent og et høydepunkt i historien er turen til Praha, den ser jeg for meg, veldig bra skildret og for et spennende tidspunkt han var der. Men, til tider ble det veldig mye politikk og avlyttinger som ble litt for langtekkelig utdypende.

Eric drar fra Tyskland etter to mnd. og stopper i København hos Henning. Han og den politiske gruppa de tilhører leier en stor leilighet i KBH, der Henning og Eric møtes. De diskuterer og røyker hasj, Eric havner i seng med en blondine.
De var veldig politisk aktive, selv om ikke alt stemte. Eks: de så ikke ut som aktivister, men pent kledde folk. De samlet inn klær til Vietnam sa de, men de gikk til Portugal og afrikanske frigjøringsstyrker og til FNL, ikke til folk i Vietnam.

Den venstreradikale retningen Eric har tatt splitter familien Lauritzen enda en gang. De eldre holder på sin stand, mens de unge er mer fri mot den nye tiden. Moren som han så opp til i sin ungdom og som han nesten forgudet som fantastisk mor, støtter han ikke mer.
Acke, hans lillebror og han er helt på kollisjonskurs politisk og hvordan de skal være ovenfor hverandre. Noe vi får et godt eksempel på når onkel Sverre inviterer til juleselskap med familien og forteller om sin donasjon av to Van Gogh maleriene. (Familietreet ligger under så man kan følge med)

Johanne blir en mentor for han ang. skriving og de har lange diskusjoner om filmene de ser sammen, bøker og forfattere de diskuterer, det er spennende og morsomt å høre. Boka inneholder utrolig mange ting som var nytt og aktuelt på 60 tallet, både politiske ståsteder, gruppetilhørighet, mellommenneskelig relasjoner, klassesamfunnet, den nye tid, klær, moter, fri sex, vin -hasj osv. Mye bra!

Det jeg synes ble litt kjedelig ble noen av omtalene av sakene han jobber med på kontoret, det dro ut selv om han vant den utspekulerte skilsmisse-saken, det var bra.

Til slutt får vi høre om 1969, da han drar ned til Tyskland for å treffe Gjertrud. Det var en uventet og fin avslutning så nå ser jeg frem til neste bok i serien.......

Vigmostad Bjørke, utgitt 2017

463 sider.
Oversatt av Bodil Engen

Linker til mine andre bøker i serien:

1. "Brobyggerne", utgitt 2011. Fantastisk bra! Mest om Lauritz og Oscar

2. "Dandy", 2012. En bok jeg synes var veldig bra om Sverre, og kunstnermiljøet i London

3. "Mellom rødt og svart", 2013. Den var til tider litt kjedelig, fortellende om tiden før 2. verdenskrig, OK, grei.

4. "Ikke vil se", 2014, Lauritz og Ingeborg flytter til Sverige og om de fire barna. Fin-Bra.

5. "Blå stjerne", 2015. Bra, informativ om spionasje, svik og tilhørighet og Johanne som hjelper jødene ut av Norge.
6. "Ekte amerikanske jeans"2016 , Eric, Oscar sitt barnebarn er hovedpersonen her, boka handler om 50 tallet.
7. "1968", utgitt 2017
8. "De som dreper drømmer sover aldri", kommer til høsten!

Dette er Marie Hamsun sin egen biografi som hun skrev 1950-1953.

Jeg har tidligere lest og blogget om biografien til Gjernes, Birgit om "Marie Hamsun, et livsbilde" fra 1994. Hun skildrer kort Maries oppvekst, ungdom, og resten av livet med Knut. Ta en kikk på bildene av familien hennes, husene/gårdene hun og Knut bodde på og av henne, og resten av familien. Det tar jeg ikke en repetisjon av her. Boka er også spekket med brevvekslingen mellom Knut og Marie, når de ikke var sammen, det utelater jeg.

I denne boka kommer vi mye nærmere Marie, der hun selv forteller om sine følelser, lengsler, drømmer, savn og opplevelser. Boka er skrevet på 1950 tallet og de hadde det trangt økonomisk og Knut var en gammel mann som dør på slutten av boka. Hun sier: jeg kan skrive min historie, så slipper andre å gjøre det etter at jeg er død.

Denne boka er skrevet i den tiden etter krigen at de slet hard økonomisk på grunn av at folk ikke ville kjøpe Knut Hamsun sine bøker mer og de hadde enorme bøter å betale etter rettsoppgjøret. Marie var sterkt plaget over at Knut ikke hadde ordentlige klær, men satt der i fillene sine og taket lekker, alt forfaller på Nørholm plaget henne veldig.

De hadde det tøft og som vi vet døde han i 19.februar 1952 (92 år), de hadde ikke penger til prest, ingen taler, svøpt i det vårt store flagg, ingen blomster bare de fem familiemedlemmer ved kisten som sa farvel til mannen som fikk Nobelpris i 1920.

Jeg tar med noen fakta opplysninger, men mesteparten av dem er omtalt i Gjernes sin bok. Her er det mer hennes opplevelser og syn på livet jeg vil ta med, det blir svært kort.

Komposisjonen er kronologisk, men siden boken ble påbegynt i 1951, har hun med noen små notiser fortløpende med kommentarer fra tiden hun skrev boka, hva som skjedde med Knut og annet episoder, det utelates her.

Marie Andersen ble født i Elverum, 1881 som eldst av 9 søsken (bilder i Gjernes bok). Faren hadde butikk og gikk konkurs så de måtte flytte fra huset, Lundgaard i Leiret. Fra det staselige huset med store stuer og den fine butikken. De flyttet fra hus til hus de var Konkursfanter.

Flyttet til Langengen i Strandbygda ca. ei mil fra Leiret(sentrum i Elverum). Hun skriver at det var et stort halvferdig 2 1/2 etg. Hus og alt annet på gården var vanskjøttet. De som hadde eid det dro til Amerika.

Utsikten over Glomma var det eneste vakre og etterhvert fikk de to kuer, Svarta var hennes og Kvita var søster Ingeborg sin. To kuer i et stort fjøs. Marie følte lykke og stolthet over at de var på vei oppover igjen. Lykken var setra Nupen der de tilbrakte mye tid og gjete andres dyr, slik tjente det litt smør og ost.

Gården vokste og søskenflokken. De avholdt frivillig auksjon i 1897 og flyttet fra Langenga etter bare 6 år, til Kristiania. Hun var sterkt imot det for nå hadde de det så fint. Dette var en lykkelig tid som hun minnes, tross alt slitet. Det var det frie livet hun elsket og å være sammen med dyrene.

Hun forteller om maten de spiste, lykke og ulykker.

Hun likte å lese og leste alt hun kom over, faren ville at hun skulle gå på skole og bli noe. Hun var 151/2 år og synes Kristiania luktet vondt. De flyttet rund hele tiden. Det eneste som var fint var at hun fikk nye klær, men måtte ta opp mange fag, noe som gikk greit. Hun var skoleflink.

Hun skriver at hun var ei freidig og litt frekk jente som fikk det slik hun ville. Da hun var 18 år skulle moren ha et nytt barn, da nektet hun å bo hjemme mer for hun skammet seg over at de var så mange.

Hun fikk seg guvernante jobb i Solør, seinere jobb som lærerinne. Der dukker Dore Lavik (en skuespiller) opp, en skallet mann på 38 år og hun forelsker seg hodestups i han. Mor ble syk av sorg og det ble en konflikt med foreldrene, en skilt skuespiller, uff!

Hun sluttet i jobben og ble med den lille teater truppen, rund om i Norge i fem år. Først som elev og seinere som skuespiller. Hun sier at hun og Lavik var gode samarbeidspartnere og de hadde planer om å gifte seg, men det ble utsatt.

Hun var på Nasjonalteateret, der hun var på et jobbintervju og møtte tilfeldig Knut Hamsun som var der. Hans første ord var "Nei herregud, så pen De er da, barn". Hun fikk jobben og kjærligheten mellom de to blomstret.

Marie synes Knut var et mystisk menneske, han skrev brev til henne hver dag. Hun lå på sykehuset hele sommeren 1908. Hun levde og lengtet etter brevene fra han.

Knut var ingen enkel mann og være sammen med. Hun innfinner seg med at ikke må forstyrre han når han leser avisen, eller skriver, han styrer alt og skriver på boka: Rosa. Hun er svært skuffet over at hun ikke finner seg igjen i boka.

Gifter seg med Knut etter at skilsmissen gikk i orden juni1909. De var sammen bare noen dager før han tok med datteren Victoria for å tilbringe en uke sammen med henne på Bræin gård, Sollia..

Knut henter etterhvert Marie og sammen drar de til Sollia, Bræin gård. Der blir de veldig lenge, høst, vinter og vår.

Marie kjeder seg voldsomt der oppe for Knut vil ikke at hun skal omgås ansatte eller andre gjester på gjestegården. Knut har ei lita skrivestue hvor han tilbringer hele dagen så hun er alene, de møtes til middagsbordet. Hun merker at han tåler mer av andre enn av meg. Hun går lange turer og minnes livet i Elverum.

Han var en merkelig skrue og gjorde ting ganske spontant. Han tok på seg skiene og gikk til Foldalen 4-5 mil unna, overnattet og kom tilbake dagen etter, etter det gikk han aldri mer på ski.

De ble faktisk boende der hele vinteren, men i mai, dro Marie i sinne til Koppang og leide seg inn der, Knut kom etter og fikk klar beskjed..

"Drømmen om et firkantet sted var bare ord", sier hun til Knut

Bilder som jeg tok i sept. 2017 av Bræin Gård, Sollia

De drømte om en liten gård, kjøpte møbler og inventar som de lagret. Humøret til Knut var veldig skiftende. Han var gjerrig på småting, men kastet om seg med store ting som smykker ol. Han måtte ha eget soverom også, for han måtte ofte opp om natten og skrive litt. Så han måtte sove der han skrev.

Utpå høsten leide de et lite hus i Elverum, et hus hun husket fra barndommen, som drømmehuset sitt. Endelig et hjem etter å ha vært gift i to år. Hun var så glad for det, men for det meste er hun alene der for Knut må vekk når han skriver. Skrev på "Den sidste glæde».

Etter et halvt år, pakker de sammen og drar nordover til Skogheim på Hamarøy. De kjøpte det "Jeg var ør og yr av glede", skriver hun. Seks år seinere var det han som var lei Skogheim og solgte det før hun viste noe. Hun ble enormt skuffet, for hun elsket livet, med arbeidsfolk, fjøset og stedet på Hamarøy.

En vårdag i 1917 forlot de Hamarøy, på seks år hadde de fått tre barn og hun var gravid i 8mnd når de flyttet til Larvik. Hun følte at hele hennes fundament raste sammen. Han skriver på "Markens grøde". Da den kom ut ble hun så skuffet, der skrev han om alt hun måtte forlate i Nord Norge.

Datteren Cecilia ble født og skulle døpes, Knut var så opptatt av sin skriving, så han dro vekk, hun måtte ordne alt selv.

Han vantrives i Larvik og vil finne en gård. Hun fikk ikke delta i handelen om Nørholm heller. Knut sin døvhet var tydelig i 1918, men gård ville han ha. Nørholm med tradisjonelt tilbake til Vikingtiden, da den het Knorr Holm, ble stedet de kjøpte.

Marie kjente en slags bitterhet over at han kjøpte denne store dyre gården. Ikke var det lys/strøm eller innlagt vann der. De flyttet inn i nov 2018 og det tok tre år med fire barn uten strøm og innlagt vann.

Knut hadde store planer og kalte seg gårdbruker, skrev ingenting på to år. Han får beskjed om at han skal få Nobelprisen i Litteratur. Han gruet seg voldsomt og pønsket ut mange muligheter for å slippe å dra til Stockholm. For Marie ble dette en veldig stor opplevelse hun aldri glemte, selv om Knut måtte fikse på kjolen hennes. Det var alle menneskene og særlig Selma Lagerlöf snakket hun mye med, hun var så ur-svensk sier hun. Der på Nobel-talen var det første gang hun hørte han tale offentlig, hun ble skikkelig rørt for han var en så god taler.

Knut hadde et utrolig godt forhold til barna sine. Han gamle mannen lekte med dem på gulvet, leste for dem om kvelden og hadde alltid tid til en prat med dem. Han var veldig stolt over barna sine, men klaget til Marie at han måtte reise bort for å skrive for de bråket så mye.

Marie Hamsun har skrevet mange barnebøker, historier som egentlig var ment for barna, men ble utgitt. De har blitt oversatt til mange språk og var i mellomkrigstiden veldig populære. Barna betydde alt for henne.

Barna hører vi også naturligvis mye om, men det har jeg valgt å kutte ut her. Det siste som nevnes er bilulykken som Ellinor, nyttårsaften 1936 i Berlin, der hun ble alvorlig skadet.

Det er en bok til som heter "Under Gullregnen"den tar for seg tiden før krigen og etterpå. Den ligger klar.

Helt til slutt!

Marie Hamsun har skrevet en veldig personlig og god biografi, den virker ærlig og hun skriver utrolig bra. Jeg er imponert over hennes styrke, men samtidig frustrert over at hun lar seg styre slik av mannen, men man må se tidsbildet og kvinnes lodd i livet den gang, for hundre år siden.

Les flere av mine innlegg om Knut og Marie Hamsun :HER

De som lurer på hvorfor jeg leser så mye om Marie, er fordi jeg skal hedre henne med et smykke.

Utgitt på Aschehoug, Oslo 1953

302 sider, Lånt Biblioteket

Middelalderfestivalen på Hamar, 2018, del 3

Kopperud Gunnar "Vi som elsket Afrika"

Lillo-Stenberg, Lars "Nini"

Christensen, Lars Saabye "Byens spor"

Rottem Øystein "Hamsuns liv i bilder

Shamsie Kamila "Ildhjerter"

Oppsummering av juni

Stefánssons, Jón Kalman "Himmelrike og helvete"

Broren min: Billedhugger Svein Tore Kleppan

Stefánssons, Jón Kalman "Englenes sorg"

Stefánssons, Jón Kalman "Menneskets hjerte"

Fatland Erika "Grensen"

Guillou Jan "Blå stjerne"

Guillou Jan " Ekte amerikanske jeans"

Edith Södergran

Oppsummering av Juli

Kline, Christina Baker "Barna fra toget"

Konar Affinity "Mischling"

Guillou, Jan "1968"

Hamsun Marie "Regnbuen"